Politisk plattform for sykepleierutdanning

NSF, 30.09.2014
Del på Facebook Del
Del på Twitter Tweet
Send på epost Send

NSFs politiske plattform for sykepleierutdanning er vedtatt av forbundsstyret, og danner basis for forbundets arbeid innen området.

Her kan du lese den i fulltekst, eller laste den ned som PDF.

Engelsk versjon i egen lenke.

Bachelorutdanningen i sykepleie har god søkning, høy gjennomstrømming og solid poengproduksjon. Dette er den største utdanningsgruppen innen helse- og sosialfag. Det er et stort behov for både sykepleiere og spesialsykepleiere i helsetjenesten og mange sykepleiere søker til videreutdanningene. Spesialsykepleiere fyller viktige roller innen akuttbehandling og innen langvarig pleie og omsorg for voksne og barn innen psykiatri og somatikk.

Mange av utdanningene er videreutviklet til kliniske masterutdanninger og flere er under utvikling. I tillegg til solid klinisk spesialkompetanse gir dette kandidatene større grad av vurderingskompetanse og bedre redskap til fagutviklingsarbeid i praksisfeltet. I tillegg er det i dag et økende antall sykepleiere som tar PhD-grad, men antallet må stige betydelig for å møte behovet for forskningsbasert kunnskap i sykepleie.

Det er bred enighet om at sykepleiefaglig kompetanse er en forutsetning for forsvarlighet i helse- og omsorgstjenesten. Myndighetene ønsker å styrke denne kompetansen for å sikre befolkningen en helse - og omsorgstjeneste som er velferdsstaten verdig.

Treårig helhetlig sykepleierutdanning har vært en kampsak for Norsk sykepleierforbund i alle de vel 100 år forbundet har eksistert. Det helhetlige konseptet er fremdeles under press, blant annet fra de som ønsker en raskere vei til bachelorutdanning i sykepleie for studenter fra andre helsefag. Innholdet i sykepleierutdanningen må bygge på sykepleiekunnskap og følge utviklingen i sykepleiefaget og behovene i samfunnet. Nye medisinske behandlingsmuligheter, økt bruk av medisinsk-teknisk utstyr og teknologi, forskningsbasert kunnskap og kunnskapsbasert praksis, nye
pasientforløp og nye metoder, prosedyrer og tiltak må gjenspeiles i utdanningene. For å innpasse både bredde- og dybdekunnskap i en treårig utdanning må man prioritere hva som skal gi handlingskompetanse og hva som skal gi handlingsberedskap (kompetanse som må videreutvikles før den kan brukes).

De senere årene har karakterkravene for opptak til bachelorutdanningene i sykepleie sunket. Det er også store forskjeller mellom utdanningsstedene i forhold til opptak og vurderinger i utdanningen (NIFU 2012). Karakterkravene for opptak til utdanningen må skjerpes slik at vi fremover kan sikre en god basis for læring. Sykepleierutdanning er og skal være krevende. Bachelorutdanning i sykepleie representerer kunnskapen og kompetansen som utgjør fundamentet for sykepleieprofesjonen. Hensikten med utdanningen er å gi breddekunnskap, helhetsforståelse og samarbeidskompetanse. Rammeplan for bachelor i sykepleie beskriver utdanningens formål;

Formålet med sykepleierutdanning er å utdanne yrkesutøvere som
er kvalifisert for sykepleiefaglig arbeid i alle ledd av helsetjenesten,
i og utenfor institusjon. Pleie, omsorg og behandling utgjør hjørne-steinene i sykepleiernes kompetanse. Sykepleieren forholder seg til pleie og kontinuerlig omsorg for den syke ut ifra hvordan det erfares å være syk, og ut ifra kunnskap om den enkelte sykdoms årsak, diagnostikk og prognose. Sykepleiere skal også ha kompetanse i forhold til helsefremmende og forebyggende arbeid, undervisning og veiledning, forskning og fagutvikling, kvalitetssikring, organisering og ledelse. De skal ha kunnskap om helsepolitiske prioriteringer og juridiske rammer for yrkesutøvelsen. Utdanningen skal fremme en yrkesetisk holdning og flerkulturell forståelse for helse og sykdom
(Kunnskapsdepartementet, 2008).

Videreutdanninger i sykepleie har lang tradisjon. Flere var først sykehusinterne utdanninger som fra 1997/98 ble de overført til høgskolene. Det ble utarbeidet rammeplaner for videreutdanning
i intensivsykepleie, operasjonssykepleie, anestesisykepleie, barnesykepleie og kreftsykepleie for å sikre likhet i studietilbudene og studentenes sluttkompetanse. Årlig utdannes det nærmere 1000 nye kandidater gjennom 1-2 års videreutdanninger.
Spesialsykepleiere fyller viktige roller innen akutt behandling (anestesi-, operasjon- og intensivsykepleie både for voksne og barn), innen langvarige forløp (kreft-, diabetes-, lunge-, hjerte-kar), innen avansert geriatrisk sykepleie, innen forebygging og helsefremming med helsesøstre og jordmødre, og innen rehabilitering og habilitering med blant annet barnesykepleiere. I tillegg er det flere nyetablerte utdanninger, blant annet innen legevaktsykepleie.

For øvrig tar mange sykepleiere tverrfaglige utdanninger som master i psykisk helse og rus. For å dekke det økende behovet for avansert klinisk sykepleierkompetanse i både spesialist- og kommunehelsetjenesten, er det behov for å etablere flere studietilbud.

Videreutdanninger og mastergrad er et viktig bidrag til kunnskapsutvikling og spesialisering for sykepleiere. Det er i dag nedfelt et prinsipp om at videreutdanning skal være formalisert som høyere utdanning på masternivå (St. meld.13 Utdanning for velferd 2011-2013). Dette er en prosess som pågår, der flere og flere av videreutdanningene blir endret til masternivå.

Utdanning på masternivå gir kompetanse til å ta i bruk forskning, delta i kunnskapsutviklingen og videreutvikle tjenestene. Det må forutsettes at masterstudiet også gir grunnlag for å søke opptak til PhD studier. PhD-graden er en organisert forsker-utdanning på 180 studiepoeng (stp.) - en opplæringsdel på 30 stp og et forskningsarbeid/prosjekt på 150 stp.

Utfordringene ligger fortsatt i å stimulere sykepleiere til å ta forskerutdanning og utfordre universitetene til å utvikle relevante programmer i sykepleie. Det kliniske felt må bygge opp fagmiljøer der veiledningskompetansen er sikret og stipendiatstillinger etableres. Dette er avgjørende for utvikling av forskningskompetansen i sykepleie. Sykepleiere med PhD-grad utgjør det fremtidige grunnfjellet for utdanning, fagutvikling, og forskning. Antallet er så langt lite, sett i forhold til antall sykepleiere.

 

NSFs mål for utdanning

NSFs arbeid for utdanning er forankret i formålsparagrafen og i prinsipprogrammet hvor utdanning, fagutvikling og forskning er et eget område.
Utdanningsspørsmål ble behandlet i egen sak på Landsmøtet i 2011 og nedfelt som eget innsatsområde og i strategisk plan for perioden 2013-2016.

I NSFs formål heter det at:

  • NSF skal påvirke sykepleierutdanningen i samsvar med sykepleietjenestens behov
  • Utvikle sykepleietjenesten og sykepleiefaget i samsvar med befolkningens behov for sykepleie
  • Tilrettelegge og bidra til at sykepleierne kan utvikle sin faglige kompetanse

I tillegg er det i NSFs prinsipprogram og i Landsmøte sak 7, 2011 følgende sentrale føringer; krav om studiekompetanse og karakterkrav ved opptak, praksisstudier er et sentralt kunnskapsgrunnlag og må sikres, myndighetsgodkjenning av spesialsykepleiere må sikres, etablering og utvikling av mastergrader må sikre sykepleiefaglig fordypning.

Ut fra dette har NSF for perioden 2013-2016 innen innsats-område 3; Sykepleierutdanning og forskning som mål:

Utdanning, fagutvikling og forskning skal gi sykepleierne kunnskap og kompetanse som sikrer grunnlag for god pasientbehandling og synliggjør sykepleiernes særegne funksjon i helsetjenesten. Med delmål:

  • NSF arbeider for at sykepleierutdanningene er i tråd med befolkningens behov for sykepleiekompetanse
  • NSF medvirker til at det etableres nasjonale kvalitetskrav til sykepleierutdanningene, klinisk ekspert sykepleie/avansert klinisk praksis for å sikre tilstrekkelig kompetanse hos sykepleiere for å møte framtidens behov i helse og omsorgstjenesten.

 

Drivkrefter for endring

Både krav og forventninger til helse- og omsorgstjenesten,
kunnskapsutvikling i sykepleie og tilstøtende fag, studentene, lærerne og utdanningsinstitusjonenes rammebetingelser påvirker sykepleierutdanningenes relevans og kvalitet både på bachelor-, videreutdanning/
master -og PhD nivå. Utdanningsinstitusjonene har en nøkkelrolle når det gjelder å oversette pasientenes og myndighetenes krav og forventninger til kvalitet og relevans i sykepleiefaglig utdanning.

ENDRINGER I HELSE- OG OMSORGSSEKTOREN, NYE FORVENTNINGER TIL SYKEPLEIERUTDANNING

Vi er inne i en periode med store endringer knyttet til demografi, sykdomspanorama, kunnskaps- og teknologisk utvikling og endrede krav og forventninger i befolkningen til helse – og omsorgstjenesten i Norge, både i forhold til kvalitet og involvering.  Dette blir fulgt opp av myndig-hetene i sentrale meldinger, utredninger og rapporter med beskrivelser av endringsbehov og konsekvenser. Samhandlingsreformen (St.melding 47, 2008-2009) krever endrede måter å jobbe på og nye arenaer der jobben utføres. Det skal forebygges mer, være større grad av brukerinvolvering og behandlingen skal foregå mest mulig i pasientens nærmiljø og beskrives gjennom helhetlige pasientforløp. Dette får også stor betydning for sykepleierutdanningenes teoretiske innhold og læring i et klinisk felt i endring.

Helse- og omsorgstjenesten er en av hovedpilarene i velferdsstaten. St. melding nr. 13 (2011-2012)– Utdanning for velferd - påpeker at endringer i velferds-staten må avspeiles i velferdsutdanningene dersom befolkningen skal sikres en fullverdig helsetjeneste. Stortingsmeldingen om velferdsstatens yrker fastslår at bedre helse og velferd er et spørsmål om kompetanse. Samhandlingsreformen, Nasjonal helse–og omsorgsplan (St.melding nr. 16, 2010 -2011) og stortings-meldingen Morgendagens omsorg (St.melding nr. 29, 2012 -2013) understreker at ny eller styrket kompetanse er en nødvendig forutsetning for å realisere visjonen om et bedre tjenestetilbud. Stabil og kompetent bemanning skal sikre kvalitet i tjenestene. Andelen av personell med høyere utdanning skal økes – særlig i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Nytt lovverk (lov om folkehelsearbeid og lov om kommunale helse – og omsorgstjenester) skaper nye kompetansebehov på kommunalt nivå. Det er nødvendig å styrke helsefremmende og forebyggende arbeid som grunnlag for en bedre helsetjeneste. Utdanningsinstitusjonene skal bedre enn før tilpasse seg kompetansebehovet i yrkesfeltet. Noen sentrale områder må vektlegges mer i studieprogrammene
(St. melding 13, 2011-2012):

  • †  Evne til tverrprofesjonelt samarbeid 
  • †  Kunnskap om velferdssystemet og helhetlig forståelse av rammene for tjenesteutøvelsen
  • †  Kompetanse i å arbeide med personer med sammensatte behov

Myndighetene ønsker også økt samspill mellom utdanning og yrkesfelt. Innføringen av nasjonalt kvalifikasjonsrammeverkunderstøtter denne ambisjonen ved å knytte resultatene av et utdanningsløp opp mot arbeidslivets behov for kvalifikasjoner.

I dette landskapet vil det være behov for langt flere sykepleiere med spesialisert kompetanse til å møte komplekse og sammensatte helseutfordringer. I dag utvikler de norske høgskolene og universitetene ulike videreutdanninger og masterutdanninger. Universitet og høgskoler som har sykepleie på PhD nivå kan selv godkjenne master-utdanninger. Dette medvirker til etablering av nye utdanninger innen samme område, men med ulike fagplaner. Det gjør kompetansestyringen vanskelig.

BACHELORUTDANNING I SYKEPLEIE

De siste 20 årene har gitt nye og endrede styringskrav til utdanningssektoren. Dette har ført til økt arbeidspress for faglig ansatte. Undervisningspersonellet har måttet heve egen kompetanse for å innfri nye kompetansekrav i sektoren. Forventningen til FoU-innsats og forskningsbasert undervisning har økt. Antall studenter har økt betydelig uten tilsvarende vekst i antall faglig ansatte. Forsknings- og undervisningspersonell beskriver en stadig mer krevende hverdag med nye og delvis kryssende forventninger. Det kliniske feltet forventes å tilby gode og relevante praksis-plasser til en nesten doblet studentmasse. Kapasitet og kvalitet i praksisstudiene er ikke fulgt opp med relevante tiltak. Studentens forventninger om kvalitativt gode praksisplasser,veiledning og innføring i kunnskapsbasert praksis blir ofte ikke møtt. Samhandlingsreformens innebærer forventning om gode pasient-forløp, kortere liggetid i sykehus, mer poli-kliniske behandlinger og større fokus på forebygging krever også nye måter å organisere praksisstudiene på. Studenten må likevel sikres praksisstudier fra både kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Et profesjonsstudium er avhengig av at det er kompetent undervisnings-, forsknings- og veiledningspersonell både i utdanningsinstitusjonene og på praksisarenaene. Praksisveiledere etterlyser tettere kontakt mellom skole og praksisfelt, og uttrykker behov for mer kunnskap og kompetanse knyttet til studentveiledning. Felles forståelse av kliniske studiers innhold og nivå, samt gode veilednings- og vurderingsmetoder, er avgjørende for gode læreprosesser og læringsutbytte.

Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har plikt til å ta imot og veilede studenter. I henhold til spesialisthelsetjenesteloven § 3-5 skal helseforetak sørge for at behovet for undervisning og opplæring av studenter dekkes innen helseregionen. I kommunehelsetjenesteloven § 6-1står det at enhver kommune plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell.

Opptakskravene for å komme inn på studiet synker. Det er en direkte sammenheng mellom nivået på inntakskompetansen og nivået på sluttkompetansen. Den synkende inntakskvaliteten er urovekkende – både med tanke på forsvarlighetskravet og utdanningens omdømme og status. Som i andre utdanninger utfordres sykepleierutdanningene av frafall. Det er et økende antall studenter som jobber mye ved siden av studiet. Lavt frammøte spesielt til teoriundervisningen er et økende problem.

NIFU rapporten «Opptakskrav, vurderingsformer og kvalitet i sykepleierutdanningen» (2012) avdekker forskjeller mellom læresteder med hensyn til søking, opptaksgrunnlag, antall studenter per tilsatt, strykprosent, karakterer, frafall og vurderingsformer.

Å drive sykepleierutdanning i tett relasjon til yrkesfeltet er kostnadskrevende. For å dekke det framtidige behovet for sykepleiere må antall bachelorstudenter øke ytterligere. Et høyt og økende studenttall gir samtidig store kapasitetsproblemer med hensyn til undervisningslokaler, øvingslaboratorier, simuleringsavdelinger og undervisningspersonell. Det er behov for å revidere finansieringsordningen for høyere utdanning. Særlig må forholdet mellom basisfinansiering, studiepoenguttelling og ordningen med kategoriinndeling gjennomgåes.

I Stortingsmeldingen om velferdsstatens yrker, St.meld.13 (2011-2012) Utdanning for velferd, varsles en mulig avvikling av rammeplaner til fordel for et felles styringsverktøy for alle de helse – og sosialfaglige utdanningene. Nåværende rammeplan regulerer det faglige innholdet knyttet til autorisasjon for sykepleiere, og skal sikre en nasjonal standard på sykepleiernes kompetanse.

Bachelorutdanningen i sykepleie skal i tillegg til rammeplanens krav imøtekomme internasjonale føringer og EU-direktiv 36 som regulerer sykepleierutdanning. Direktivet er revidert og vedtatt i 2013. Omfanget av utdanningen ligger fast på 3 år, utgjør 4600 timer og 50% skal fortsatt være praksisstudier. Direktivets bestemmelser ligger som en forutsetning for eventuelle endringer i en regulering av sykepleierutdanning i Norge.

VIDERE- OG MASTERUTDANNINGER I SYKEPLEIE

Det er et europeisk mål at høyere studier skal ha et sammenlignbart gradssystem med bachelorgrads-, mastergrads- og PhD-nivå. Målet er økt mobilitet for studenter og ansatte, og å fremme den europeiske dimensjon og samarbeid i høyere utdanning. I Norge ble denne gradstrukturen etablert i 2003 med St. meld 27, Gjør din plikt- krev din rett (2001-2002).

I St.meld.13 (2011-2012) Utdanning for velferd, vektlegges behovet for at videreutdanningene innpasses i gradsstrukturen. Det er en forventning at de kliniske videreutdanningene tilpasses internasjonale føringer (jf. Bologna-prosessen), slik at de ikke representerer blindveier i utdanningssystemet.

Masterutdanninger gir systematisk innføring i analytisk tenkning, forbedringskompetanse og forskningsbasert argumentasjon. Stjernø-utvalget vurderte i sin innstilling «Sett under ett – Ny struktur i høyere utdanning» (NOU 2008:3) innpassing av videreutdanninger til masterprogram som en positiv utvikling, fordi etablering av mastergrader med utspring i sterke profesjonsutdanningsmiljøer kan gi et godt grunnlag for kunnskapsutvikling knyttet til yrkesfelt og profesjonsutøvelse. Forutsetningen er at faginnholdet i utdanningen er på masternivå. I tillegg er det svært viktig at den kliniske kompetansen fra disse videreutdanningene blir videreført og sikret gjennom veiledet praksis.

Strategiske kompetanseplaner fra flere helseregioner viser at det kan bli utfordrende å rekruttere spesialsykepleiere til spesialisthelsetjenesten både på kort og lang sikt. Det gjelder både eksisterende og nye kliniske videreutdanninger.
Behovet for nye videreutdanninger vil spesielt gjelde for livsstilssykdommer og aldersrelaterte sykdommer. Samhandlingsreformen har også gitt økt behov for spesialsykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Samhandling mellom utdanning og praksisfelt må være tett,slik at utdanningen gir kunnskap som er i tråd med pasien-tenes og helsetjenestens behov. Målet må være at utdanningengir høy klinisk kompetanse, danner grunnlag for forskning og
fagutvikling og øker bruk av kunnskapsbasert praksis i helse-tjenesten. Det er viktig at fagmiljøene og lederen i helse-tjenesten ser nytten av, og tar i bruk, den nye kompetansen.

Regjeringen må ta ansvar for å utarbeide en nasjonal samordning/nasjonal strategi for å integrere og regulere videreutdanningene i sykepleie inn i gradsstrukturen.

 

Etikk

Bachelor-, videreutdanning-/master- og PhD-studenter i sykepleie må skoleres i yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. De må lære å kunne argumentere etisk og faglig forsvarlig i forhold til aktuelle handlingsvalg de vil møte i sin praksis. Å benytte systematisk etisk refleksjon som metode gjennomgående i utdanningene, vil øke muligheten for en og robust etisk bevissthet. Dette gjelder både for studenter, men også for høgskoleansatte og praksisveiledere.

I yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (Norsk Sykepleier-forbund, 2011) heter det at sykepleie skal bygge på barm-hjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene og være kunnskapsbasert. Videre heter det at sykepleierens profesjonsetiske ansvar omfatter mennesker i alle livsfaser fra livets begynnelse til død, og at sykepleierens fundamentale plikt er å fremme helse, forebygge sykdom, lindre lidelse og sikre en verdig død. Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Grunnlaget for en etisk yrkesutøvelse skal læres gjennom utdanningen og etikkundervisning må være  yrkesspesifikk.

 

Satsingsområde 1
Styrke kvalitet og relevans i sykepleierutdanningene på alle nivå

Sykepleierutdanningens kvalitet og relevans må samsvare med helse – og omsorgstjenestens behov for profesjonsfaglig kompetanse, og sikre studentenes sykepleiefaglige identitet. Samtidig må den stimulere utvikling av tverrfaglig samarbeidskompetanse, studentenes kunnskap om velferdssamfunnet, og den helhetlige forståelsen av rammene for tjenesteutøvelsen. Endrings-arbeidet må realiseres i et forpliktende samarbeid mellom de sykepleiefaglige utdanningene og i tett samspill med yrkesfelt og studenter.

Sykepleierutdanningenes faglige lederforum (SUFAL) sluttførte våren 2013 et langvarig arbeid med felles sluttkompetansebeskrivelser for alle landets sykepleierut-danninger. Dette legger et grunnlag for større enhet og likhet mellom de ulike utdanningsinstitusjonene. 

I tillegg pågår det et nasjonalt samarbeid knyttet til naturvitenskapelige emner og medikamentregning som har vist nytten av å finne et felles nivå og etablere felles eksamenskrav og oppgaver. Også sykepleiefaget og samfunnsvitenskapelige emner bør håndteres på samme måte. Et særlig viktig tema er hvordan integrering av ulike fag og emner, og bedre integrering av teori og praksis, kan bli mer lik.

For å oppnå likhet og god kvalitet må nasjonale styringsverktøy opprettholdes og fornyes i tråd med nasjonale og internasjonale føringer og endringene i helsevesenet.

Utviklingen av faglig kyndighet i yrkesutøvelsen må omfatte både kunnskaper og ferdigheter og ha en klar forankring i yrkesetiske retningslinjer.

Stortingsmeldingen om morgendagens omsorg (St.melding 29 (2012-2013) beskrives som en mulighetsmelding. Både deler av utdanningen og omsorgsoppgavene skal løses på nye måter. Ny teknologi, ny kunnskap, nye faglige metoder og endring av organisatoriske og fysiske rammer skal gjøre dette mulig.  Innovasjon og kompetanse er derfor viktige stikkord i fremtidens helse- og velferdstjenester.

Utdanningssektoren må være innovativ i forhold til aktuelle utfordringer. Arbeidet med å sikre kvalitet og relevans i sykepleiefaglig utdanning innebærer å søke og gi studentene ny kunnskap for å møte nye praksisutfordringer. Også muligheter og utfordringer knyttet til IKT og velferdsteknologi må settes tydeligere på kartet i studieprogrammene.

I arbeidet med rammeverk og etablering og revidering av studieprogram, har sykepleierutdanningene sterke tradisjoner for å hente innspill fra praksisfeltet. Ulike former for samarbeidsorganer er etablert. Denne praksisen er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det kreves en bevegelse fra innspill til samspill som i enda sterkere grad sikrer samsvar mellom kompetansebehovet i helse – og omsorgstjenesten og det faglige innholdet i utdanningene. Dette innebærer nye og mer robuste strukturer for samarbeid og nye modeller for kunnskaps- og kompetanseutveksling der også praksisnær forskning og utdanningsforskning står sentralt.

Kunnskapssamfunnet stiller store krav til både studenter og læresteder. Stortingsmeldingen Lange linjer – kunnskap gir muligheter (St.melding 18, 2012-2013) viser hvordan utdanningssektoren på en bedre måte kan dra nytte av ny kunnskap og forskning. Sykepleierutdanning kan også øke bruken av digitale læringsverktøy. 

NSFs forventninger:

  • †  høy kvalitet og relevans i sykepleierutdanningene på alle nivå
  • †  nasjonale styringsverktøy skal videreutvikles for å sikre felles kunnskapsgrunnlag
  • †  sykepleiefaglig identitet må ha en tydelig og gjennomgående profil i studieprogrammene
  • †  utdanningene må gi kunnskap om det nye velferdssamfunnets krav til yrkesutøvelsen
  • †  sykepleiefaglig utdanning på alle nivå skal preges av innovativ tenkning
  • †  bruk av digitale læringsverktøy må i større grad brukes for å sikre fleksible studietilbud
  • †  forpliktende samspill mellom utdanning og arbeidsliv må være gjennomgående i alle deler av studieprogrammene
  • † nye fellesarenaer for fagutvikling og forskning i samarbeid mellom utdanning og yrkesfelt

 

Satsingsområde 2
Styrke praksisstudiene

Sykepleierutdanningene står i en særstilling når det gjelder omfang av praksisstudier. Nærheten til yrkesfeltet gir unike muligheter til å styrke kvalitet og relevans i utdanningene. For å utnytte dette må innhold og organisering av praksisstudiene være relevant for den kommende yrkesutøvelsen, gi den nødvendige veiledning og oppfølging. En høyere andel kombinasjonsstillinger, stillinger som er delt mellom universitet/høgskole og praksisfelt, kan bidra til en god gjennomføring av utdanning.

Utfordringene knyttet til praksis i de helse – og sosialfaglige utdanningene er godt dokumentert. Det har vist seg å være store variasjoner mellom utdanninger og tjenesteområder i hvordan praksisstudiene organiseres og hvilke rammebetingelser de opererer under. Universitets – og høgskolerådetoppsummerer de felles utfordringene slik (UHR-rapport Fokus på praksisstudiene i helse- og sosialfagutdanningene april 2010): 

  • † usikkerhet knyttet til ansvar, roller og funksjon
  • † svakt ressursgrunnlag og manglende finansiering
  • † for få gode og relevante praksisplasser
  • † for liten stabilitet i tilgang på veiledere og veiledningskompetanse
  • † ulikt syn på veiledning og veiledningsmodeller

En rekke steder pågår det viktig og godt utviklingsarbeid der sykepleiefaglige utdanninger og yrkesfeltet sammen søker løsninger for å styrke kvalitet og relevans i praksisstudiene. Det er viktig at myndighetene støtter dette ved å sikre finansiering, klargjøre ansvarsforhold og utvikle kvalitetskriterier for praksisstudier, gjerne i form av akkrediteringsordninger. Samhandlingsreformen forutsetter koordinerte og helhetlige pasientforløp. Redesignede praksisløp må avspeile en endret organisering av helse – og omsorgstjenesten, oppgavefordeling og yrkesutøvelsens krav til samspillskompetanse.

Nye praksisarenaer må organiseres slik at de sikrer kvalitet og relevans i læringsprosessen. Dette forutsetter solid veiledning og vurdering av studenter. Et viktig bidrag vil være systematiserte beskrivelser av læresituasjoner. Disse vil legge til rette for at studenter kan nå forventet læringsutbytte uavhengig av praksissted. Samtidig kan studenter i større grad få ansvar for å beskrive og dokumentere egen læringsprosess. Flere internasjonale studier viser at myndiggjorte studenter trives bedre og får økt utbytte av praksisstudiene.

Sykepleiere som skal veilede studenter i praksis må ha rammevilkår som gjør det mulig å utføre denne oppgaven på en god måte. Ledere må kommunisere at veiledning av studenter på alle nivå er en naturlig og nødvendig del av virksomheten og arbeidsdagen. Praksis som læringsarena må kvalitetssikres gjennom mer omfattende kompetanseheving for ansatte sykepleiere. Det må forutsettes at veiledere deltar i kompetanseprogram.

Økt oppmerksomhet på veilederrollens utfordringer og muligheter kan bidra til økt status og en dreining bort fra den uønskede dugnadstenkningen rundt oppgaven. Veiledernettverk kan inspirere og virke kompetansehevende gjennom deling av erfaringer og løsninger. Slik kan også nye modeller for veiledning arbeides fram.

Studier viser at sykepleierstudenter trenger å lære hvordan
man skal overføre teoretisk kunnskap til klinisk virksomhet. Bruk av simulering kan utvikle et trygt læringsmiljø, fremme kritisk tenkning og utvikle teamarbeid. På den måten kan studenter og helsepersonell opparbeide et kompetansenivå før de møter pasienter og pårørende.

Menneskelige feil er en av årsakene til uheldige hendelser. Ved bruk av simulering kan studenter trene på alt fra vanlige til sjeldne og mer alvorlige kliniske tilstander.  Simulering som metode gir mulighet til å reflektere over egen og andres aktivitet. Simulering kan likevel ikke erstatte eller alene fylle kravene som er satt til praksisstudier.

Å styrke praksisstudiene vil være et av de viktigste tiltakene for å sikre kvalitet og relevans i sykepleierutdanningene. Bare ved tett og forpliktende samspill mellom aktørene er det mulig å lykkes med dette. Kombinerte stillinger mellom praksis og utdanning vil være hensiktsmessig. I den sammenheng er det viktig at det eksisterer avtaler mellom arbeidsgiverne om hvordan stillingene skal benyttes Arbeidet med å kvalifisere de nyutdannede må videreføres i systematiserte opplæringsprogram – gjerne i form av trainee-ordninger – i overgangen fra utdanning til yrkesliv.

NSFs forventninger:

  • †  studentenes læring i praksisstudiene beskrives og understøttes med egnede pedagogiske verktøy
  • †  praksisstudiene skal avspeile pasientforløpene i helsetjenesten
  • †  vilkår, ansvar og rammer for praksisstudier må tydeliggjøres og styrkes
  • †  det må etableres kombinasjonsstillinger mellom praksisfelt og utdanning
  • †  kvalitet i praksisstudiene må sikres gjennom godkjenningsordninger
  • †  kompetansehevingsprogram for praksiveiledere må etableres
  • †  økt bruk av simulering som pedagogisk metode som integrerer teori og praksis

 

Satsingsområde 3
Styrket satsing på kliniske masterutdanninger i sykepleie

Manglende satsing på utdanning av spesialsykepleiere vil i fremtiden være en direkte trussel mot kapasitet, kvalitet og pasientsikkerhet. Det er behov for en videreutvikling av dagens videreutdanninger inn i mastergrads-strukturen der innhold og omfang av praksisstudier under veiledning sikrer klinisk kompetanse og funksjonsdyktighet.

Det er to grunnleggende prinsipper som må følges ved etablering av mastergrader som skal inkludere videreutdanninger:

  • †  De skal gi høy klinisk kompetanse og funksjonsdyktighet
  • †  De skal gi teoretisk og forskningsmessig kompetanse (Sak 7 Landsmøte 2011)

Mastergraden må inneholde praksisstudier som er veiledet. Veiledede praksisstudier er en avgjørende komponent for å sikre klinisk kompetanse og funksjonsdyktighet.

Ved klinisk rettede mastergrader er forutgående yrkespraksis et viktig refleksjons- og erfaringsgrunnlag. Der dette er nedfelt som krav i rammeplanen må det følges opp. Utover det må spørsmålet om opptakskrav nøye vurderes ut fra aktuell fagkrets og oppbygging av mastergradsprogrammet. Etablering av nye mastergrader er krevende, både i tid og ressurser.

Flere studiesteder satser på tverrfaglige tilbud. Delvis er dette begrunnet i et ønske om et bredere rekrutteringsgrunnlag for studiet, og delvis ønsker de å bygge videre på den samlede kompetansen institusjonen alt har i sitt fagmiljø. Dette kan være en problematisk vei å gå. Innenfor kliniske videreutdanninger, hvor profesjonskravet tydelig kommer til uttrykk gjennom læringsutbyttebeskrivelsene, vil tverrfaglige masterprogrammer ikke være hensiktsmessig.

Videreutdanning eller master i psykisk helsearbeid og rus er et eksempel på en videreutdanning i sykepleie som er gjort tverrfaglig og der sykepleiere etterlyser en tydeligere profesjonsfordypning i dagens utdanning. En nøye vurdering av kompetansebehovet i helsetjenesten må ligge til grunn for etablering av enten fagspesifikke eller faglig generelle mastergradsprogrammer. Det er stort behov for profesjonsspesifikke kliniske mastergrader i sykepleie. Utdanningsinstitusjonene må derfor satse strategisk på å bygge opp kompetanse slik at de kan etablere fagspesifikke utdanninger. Det er også viktig at sykepleiere etterspør kliniske mastergrader i sykepleie og bevisst velger mastergrad ut fra hvilken kompetanse den gir. I dag mangler det en nasjonal oversikt over det totale behovet for spesialsykepleiere og en påfølgende plan for hvordan dette skal møtes. Hovedansvaret hviler på utdannings- og helsemyndighetene. Arbeidsgiver har et delansvar.

Det er ulike former for finansiering av samme type videreutdanningstilbud ved de forskjellige høyskolene/universitetene. Disse må harmoniseres for å gi forutsigbarhet i hvilke studietilbudet som tilbys totalt sett på nasjonalt plan. Det betyr at det fortsatt må arbeides for en mer enhetlig og forutsigbar finansiering som gir tilstrekkelig utdanningskapasitet.

Flere utdanninger sliter med rekruttering og frafall. Skal en møte dagens og morgendagens kompetansebehov må både myndigheter og arbeidsgivere ta ansvar for å få konkrete rekrutteringsverktøy på plass.  Etablering av utdanningsstillinger er tatt i bruk ved enkelte institusjoner.

NSFs forventninger:

  • †  det utarbeides nasjonale prinsipper for etablering av masterprogrammer
  • †  likhet i masterprogrammer innen samme område sikre
  • †  etablering av tverrfaglige mastergrader har en faglig begrunnelse
  • †  klinisk kompetanse etter endt masterutdanning på spesialisert klinisk område sikres
  • †  myndighetsgodkjenning og oppdatering av klinisk kompetanse sikres
  • †  utdanning av tilstrekkelig antall sykepleiere med kliniske mastergrader
  • †  mastergrader innen avanserte kliniske områder i sykepleie anerkjennes
  • †  det etableres utdanningsstillinger som rekrutteringsverktøy

 

Satsingsområde 4
Styrke utdanningsledelse

Utdanningsledelse er et viktig virkemiddel i arbeidet med utdanningskvalitet. Myndighetene må i langt større grad identifisere og skolere ledertalenter og gi status og myndighet til ledelse innenfor sykepleiefaglig utdanning. Lederne må stimuleres til å styrke den pedagogiske og fagdidaktiske kompetansen hos de ansatte.

Utdanningsinstitusjonene har en nøkkelrolle når det gjelder å oversette politiske føringer og kompetansebehov i helsetjenesten til kvalitet og relevans i sykepleiefaglig utdanning. Dette innebærer komplekse og krevende prosesser av både strategisk, pedagogisk, fagdidaktisk og studieadministrativ art.

NOKUT peker på utdanningsledelse som et viktig virkemiddel i arbeidet med utdanningskvalitet. Det må i langt større grad stilles krav og gis status og myndighet til ledelse innenfor sykepleiefaglig utdanning. Ikke minst gjelder dette ansvaret for de store og praksistunge bachelorutdanningene i sykepleie.

Ledelse av disse studieprogrammene omfatter også krevende arbeidsoppgaver knyttet til personalledelse og studieadministrasjon. Dette går på bekostning av arbeidet med helhet og sammenheng i studieprogrammene, kvalitetssikring og videreutvikling. Rekruttering til stillingene er vanskelig, og løses ofte ved at fagpersoner føler seg forpliktet til «dugnadsinnsats». Tilbud om lederutviklingsprogram knyttet til denne viktige posisjonen er fraværende de fleste steder. 

Å lede sykepleiefaglig utdanning krever tydelige ledere med evne til prioritering og innovativ tilnærming. Sentrale føringer skal konkretiseres i fag- og emneplaner slik at kvalitet og relevans kommer til uttrykk både i teoretisk og praktisk undervisning. Dette forutsetter bred involvering av faglig stab. Det krever også forståelse for utdannings-politiske spørsmål og god kjennskap til praksisfeltets utvikling og utfordringer.

Å sikre kvalitet og relevans i sykepleiefaglig utdanning krever strategisk satsing på utdanningsledelse. Ledertalentene må identifiseres og skoleres. Pedagogisk og fagdidaktisk kompetanse må inngå i kravene til utdanningsledere.

NSFs forventninger:

  • †  utdanningsledere som fokuserer på fagdidaktisk kompetanse og pedagogikk
  • †  det etableres målrettede lederutviklingsprogram som sikrer kompetent utdanningsledelse
  • † det etableres utdanningstilbud i fagdidaktikk