Salme ved streikens slutt

Lill Sverresdatter Larsen

Lill Sverresdatter Larsen, forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund.

Den prisbelønte romanen «Salme ved reisens slutt» av Erik Fosnes Hansen har som bakteppe for sine personskildringer at den gamle tidsalderen dør og en ny fødes i og med Titanics forlis i 1912. Et tidsskille. Etter å ha ledet dedikerte og engasjerte NSF-medlemmer og Unio-kolleger i streik gjennom flere uker mener jeg vi står foran et tidsskille. Den gamle tidsalderen dør og må fødes på ny med tanke på hvordan vi som samfunn forvalter nøkkelpersonell i helsetjenestene. Hvis ikke nu, når da?

For det er ikke lengre noen selvfølge at befolkningens behov møter sykepleiere. Sist uke kunne NRK melde om åtte slitne og frustrerte sykepleiere i Tana som hadde skrevet et varsel til kommuneledelsen. De er alene på vakt, selv om det er lagt opp til at de skal være to. Pasienter må vente lenge på hjelp. Viktige oppgaver blir utsatt – og til slutt glemt. Statens helsetilsyn har ikke varslet tilsyn. Stresset har ført til sykemeldinger, og tre sykepleiere har selv blitt innlagt på sykehus med stressutløste hjerterytmeforstyrrelser. Arbeidstilsynet har ikke varslet tilsyn. Tanas sykepleiere budbærer en sterk historie som dessverre ikke er unik. Vi mangler 7 000 sykepleiere, en økning på 1 800 på bare ett år.

Streikene handlet om høyere lønn for å beholde nøkkelpersonell i helsetjenesten. Frontfaget skaper mekanismer som gjør at lønna til disse livsviktige gruppene ikke blir høyere gjennom tariffoppgjør, uansett om mangelen øker til 28 000 sykepleiere og pasienter ikke lengre har tilgang til sykepleiere.

Årets streiker har satt på dagsorden viktige diskusjoner som:

  • Frontfagsmodellen. Statisk praktisering av denne skaper problemer med å rekruttere og beholde livsnødvendig kompetanse i offentlig sektor. Vi, som samfunn må se på modellen for lønnsdannelse på nytt.
  • Streikerett. Har vi reell streikerett når vi får tvungen lønnsnemnd om streiken går ut over liv og helse, og når hele jobben vår handler om liv og helse? Hvordan skal vi kunne sette reell makt bak krava da?
  • Bemanningsnorm. Statens helsetilsyn og regjering har stoppet streikene ved situasjoner som sykepleiere står i hver helg, hver sommer og hver høytid. Hva som er riktig bemanning, må diskuteres på politisk- og tilsynsnivå også når det ikke er streik.
  • Rikslønnsnemnd. LO og NHO er frontfagets forsvarere. Ved tvungen lønnsnemnd havner tariffoppgjøret i Rikslønnsnemnd, og der har LO og NHO fast plass. Det oppleves som bukken og havresekken, og derfor forsøker vi i år frivillig nemnd hvor LO og NHO ikke har noen plass. Om det fører frem vet vi ikke nå, men ingen skal komme til neste år og si vi ikke har prøvd.

Politikere, kommentatorer og befolkningen har fått øynene opp for grunnleggende brister i det systemet som skal sørge for at befolkningen har tilgang på sykepleiere og annen uunnværlig kompetanse for å ivareta liv og helse. Likevel har ingen penger blitt utdelt og problemet med sykepleiermangelen er like stort.

Ansvaret for befolkningens helsetjenester ligger hos Regjering og Stortinget. SV har utfordret regjeringa til å være med på å gå i dialog med partene i arbeidslivet om lønnsutvikling i yrkesgrupper i kritiske samfunnsfunksjoner. For våre grupper er Stortinget, Regjeringen og kommunene til syvende og sist våre arbeidsgivere og da må dette løses av politikerne. Ved høstens stortingsvalg er løsning på sykepleiermangel vår sak nummer 1.

Jeg vil takke alle medlemmene våre for det engasjementet og den inspirasjonen dere har vist under streiken. Takk til dere som har stått i første linje som streikende i det som vil bli husket som en historisk arbeidskamp – et tidsskille i en utvikling som må snus. Streikene har vært solidaritet, samhold og store smil – men også dypt alvor. Kampen for livsnødvendig kompetanse – for helsetjenestene og samfunn – er begynt.