Aviser i papirformat er ut, den analoge telefonlinjen er historie, og gamle fru Nilsen som vil sette inn sine kontanter i banken, kan ikke når som helst bare droppe innom i den lokale filialen for å gjøre det. Den eksisterer sannsynligvis ikke lenger. – Du må skaffe deg en app, du må laste ned et program eller du må sende en henvendelse på epost. Det er jo kjempeenkelt!
Smart teknologi
Innovasjon, nytenking og teknologi er i svevet. Vi skal effektivisere, forenkle og modernisere. Vi skal slippe å møte opp fysisk, nå har vi Teams, videokonsultasjon eller face time. Videre kan det meste la seg løse via en smarttelefon eller nettbrett. En forlokkende tilværelse for noen - alt blir jo så mye enklere, men for andre er dette både skremmende og vanskelig. Eksemplene ovenfor er bare et utvalg i forhold til hvordan det den siste tiden har eksplodert innen digitalisering av tjenester. De fleste vil si at tjenestene har blitt enklere, smartere og mer effektive. Det har de rett i, men får vi med oss alle? Selv om du nå kan gjennomføre legebesøket via video, resepten går digitalt og kontantene er erstattet med vipps, kan det være noe eller noen vi mister på veien, og er samfunnet tjent med det?
Utenforskap
Minst 10 prosent av befolkningen står i fare for å falle utenfor samfunnet på grunn av manglende digital kompetanse. Undersøkelsen IT i praksis 2022 viser at digitalt utenforskap rammer personer med lav inntekt, høy alder og dem som står utenfor arbeidsstyrken.
Videre står det i artikkelen at tallene samsvarer med funn fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som i august la fram risikoanalysen som viser at høy alder, lavere utdanningsnivå, å være pensjonist eller hjemmeværende, og å bo i områder med lav befolkningstetthet, øker sannsynligheten for å falle utenfor digitalt. Spørsmålet er da, stopper vi opp for å få med disse på veien?
De sårbare gruppene
Befolkningen som faller utenfor, må også få hjelp. Det er ikke bare eldre, innvandrere og folk med lavt utdanningsnivå som sliter. En ny rapport om digital sårbarhet fra SSB, DFØ og Digdir viser at også unge studenter er sårbare i møtet med offentlige digitale tjenester
Har samfunnet da oppnådd ønskelig effekt og utvikling når det kommer til digitalisering? Har vi brukt lang nok tid? Hva med de som ikke vil? De som vegrer seg og er redde for å bli lurt, svindlet eller føler de må dele for mye personlig informasjon? Alle vet at det å innføre nye systemer tar tid, og ikke minst, brukerne må få tilgang til informasjon, og få tid til å sette seg inn i den nye måten å håndtere de ulike tjenestene på. Mer informasjon og bistand vil øke tilliten og tryggheten, men er det ivaretatt når vi kan lese at minst 10 prosent står i fare for å falle utenfor?
Det er hjelp å få
Det ytes bistand og det er hjelp å få til folk som har en utfordring med å komme i gang med tjenestene. De største aktørene innen direkte kompetanseheving av grunnleggende digitale ferdigheter i befolkningen, både i tilbud og geografisk omfang, er Folkebibliotekene, Frivilligsentralene, Røde kors lokallag, Seniornett lokallag, Pensjonistforbundets lokallag og enkelte studieforbund, ifølge rapporten Digital hele livet, Nasjonal strategi for økt digital deltagelse og kompetanse i befolkningen.
En kan og si at når vi får så mange brukere av de nye digitale plattformene, vil vi få mer tid til de som faller utenfor. Det kan godt stemme, men heller ikke det er alltid like uproblematisk. For hvem yter egentlig hjelpen til de sårbare? I tillegg til de aktørene rapporten nevner vil ofte helsepersonell og pårørende være aktive bidragsytere. Hvordan kan vi da skjerme om personvernet? Klarer vi og å fange opp alle?
Vanskelig å være hjelper, vanskelig å sette grenser
Dersom passord og innloggings id blir delt med pårørende og annet «hjelpe» personell, vil de få innsyn i en hel rekke informasjon de ellers ikke skal ha. Det er problematisk både for pårørende og helsepersonellet og brukerne. I tillegg må vi kunne stille oss spørsmålet om alle er egnet til å ha tilgang til digitale tjenester og kan forvalte de på en god måte for seg selv. Hva med for eksempel eldre og andre personer med begynnende kognitiv svikt? Skal de ha tilgang til og er det forsvarlig at de har tilgang til alle de digitaliserte tjenestene. Når skal de egentlig ikke få lov lenger, og hvem kan bestemme det? Klarer de få med seg innkallingen til legetimen, får de betalt regningen i tide, og hva skjer egentlig om de gjør feil, som kan medføre både personlige og kostnadsmessige konsekvenser?
Den analoge linjen er borte
Det er viktig at samfunnet utvikler seg, og at tjenestene blir enklere for folk, men er det ikke minst like viktig at vi får med alle? Kanskje er ikke den analoge linjen så viktig lenger, men erstatningen må kunne fungere for alle. Hvem får være med å teste ut nye og spennende digitale løsninger? Identifiserer vi da de sårbare eller går vi rett på superbrukerne? Konsekvensene for utenforskap kan bli ganske store og det er vi som samfunn ikke tjent med. Det er lov av og til å stoppe og ta en fot i bakken. Samfunnet består av mange forskjellige mennesker, og skal det fungere godt er det viktig at alle blir inkludert under de forutsetningene de selv har for å bli inkludert.