Adressa har i disse dager en serie innlegg om kommunale helse- og velferdstjenester og avvik i disse tjenestene. Vi har sett innspill fra forskere med god kompetanse på vold og overgrep mot eldre, ledere som sier de fleste enhetene er kronisk underbemannet. Det er innspill fra pasient- og brukerombudet som opplyser om at ansatte oppgir å ikke ha tid, kunnskap eller kultur for å melde. Som øverste tillitsvalgte for sykepleiere i hele Trøndelag gjør denne saken oss bekymret, men vi kan dessverre ikke si at vi er overrasket.
Vi hører ofte om medlemmer som bruker tid etter ordinære arbeidsoppgaver til å skrive avviksmeldinger. Det forunderlige er at flere sier at arbeidsgiver stryker disse timene og mener dette ikke er en del av de ansattes pålagte arbeid. Andre sier det er poengløst å skrive avvik da de opplever at det ikke gjøres noe med det som meldes. Vi lurer på hvor i organisasjonene disse avvikene stopper? Dokumentasjon av manglende ressurser, nestenuhell og alvorlige hendelser er noe man etter Helsepersonelloven er pålagt å gjøre. Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i tråd med krav til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.
Virksomheter skal organisere sin virksomhet slik at helsepersonell kan overholde sine lovpålagte plikter. Helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters eller brukeres sikkerhet og det skal føres journal på en slik måte at man oppfyller meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i lov. Det mangler altså ikke på lovbestemmelser som forplikter både det enkelte helsepersonell og dennes arbeidsgiver.
Vi får også dessverre tilbakemeldinger i tråd med det pasient- og brukerombudet skriver, ansatte har ikke opplæring i meldesystemer. Arbeidsgiver har det systemfaglige ansvaret. Dermed må det sikres opplæring i de systemene som er nødvendig for at det enkelte helsepersonell kan oppfylle sin plikt etter helsepersonelloven. Pasient og brukerombudet viser både til det enkelte helsepersonell sin plikt til å melde og arbeidsgivers plikt til å innrette virksomheten slik at det kan drives faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.
Forskerne fra NTNU sier det synes å skje lite, og ser til strukturene for å finne svar på at man aldri «kommer i mål» når man melder. Vi forstår at ledere synes det er utfordrende å være ledere i kommunale helsetjenester. Vi tar meldingene om underbemanning alvorlig. Men kan ikke avvik brukes som dokumentasjon på nettopp dette? En arbeidsgiver som setter pris på avvik, anerkjenner at dette selvsagt er en del av de ansattes pålagte arbeid og skal betales deretter, vil etter kort tid ha god dokumentasjon dersom man mener det er misforhold mellom tilgjengelige ressurser og pålagte oppgaver. Dette er dokumentasjon som kommer fra fagfolkene som utfører tjenestene, og som man bør ta med i alle budsjettprosesser og bruke som grunnlag for diskusjoner der.
Samtidig har den enkelte leder, ved å ta disse sakene videre, synliggjort at meldeplikten er ivaretatt. Om man har en kultur der ansatte helst ikke skal skrive avvik, og ledere unnlater å sende videre og synliggjøre utfordringene, så har man tatt på seg et vanvittig ansvar som enkeltperson. Det kan man komme til å angre. Om man derimot sørger for å sende videre og synliggjøre utfordringene, kan ikke ledere i nivåene lengre opp si at de ikke visste om det dersom det kommer saker som blir gjenstand for tilsyn.
Vi forventer at alt helsepersonell setter seg godt inn i sine plikter etter lovverket og melder der det skal meldes. Selv om en opplever at enkelte meldinger ikke medfører endring, så kan man ikke slutte å melde, da lar man pasientene i stikken. Samtidig forventer vi at arbeidsgivere fortsatt setter pris på meldinger, og som er tydelige på dette overfor sine ansatte. Arbeidsgivers plikt til å sikre opplæring i alle aktuelle systemer, innebærer også en plikt til opplæring i avvikssystemene. Vi ønsker oss også pasienter som gir tilbakemelding dersom de opplever at noe ikke stemmer eller er godt nok. Kun lærende organisasjoner blir bedre, avvik og meldinger er gode grunnlag for å lære.