19. mai skriver Adressa på lederplass at særaldersgrensene bør «justeres». Bakgrunnen for at Adressa mener dette, er at «tidene og arbeidslivet forandrer seg» og at pensjonsreformens prinsipp om å få ansatte til å jobbe lenger bryter med ordningene. Adressa har allikevel en rørende omsorg og omtanke for våre medlemmer da de påpeker at levealdersjustering og regelen om at alle år i arbeid virker inn på pensjonsutbetalingene. Klammere omfavnelse skal en lete lenge etter.
De beskriver ordningene som å dytte penger inn i et system som premierer relativt unge mennesker for å slutte i arbeid i det offentlige. Samtidig innser til og med Adressa at det bør komme på plass gode ordninger for sliterne i «utsatte stillinger», selv om de argumenterer med at dagens ordning altså er både «i pose og sekk».
Norsk Sykepleierforbund og våre fagforeningskollegaer som utgjør Unio har lenge ventet at regjeringen skulle følge opp pensjonsavtalen fra 2018. I denne avtalen ble man enige med regjeringen om rekkefølgen for når de ulike delene av særaldersgrense-problematikken skulle forhandles. Stikk i strid med denne enigheten fremmer regjeringen et forslag for stortinget uten noen foregående prosess eller utredning. Likestillingsombudet har uttalt at her burde man utredet de likestillingsmessige konsekvensene av en endring. Det grepet regjeringen nå har tatt er på ingen måte et godt likestillingsgrep for å bedre kvinners situasjon hverken i arbeidslivet eller i pensjonistlivet. Vi frykter at dette vil få antall uverdige avganger fra yrkeslivet til å øke drastisk.
Undertegnede skal ikke påstå noe som helst om Adressas kjennskap til arbeid i helsevesenet, men mener det burde ringe en bjelle selv i Adressabygget, når de ser at gjennomsnittlig avgangsalder for sykepleiere i dag er 58 år. Dette er altså syv år før særaldersgrensen på 65. Våre medlemmer opplever at arbeidsgiver har svært få muligheter til å tilrettelegge arbeidet for ansatte som sliter helsemessig og alt for ofte ender slike tilfeller i for tidlig avgang fra yrket med de konsekvenser dette får for enkeltmennesket. Solveig Ose har beskrevet at HMS-begrepet slik det er definert ikke er tilpasset offentlig sektor og de HMS-utfordringene som finnes der. Vi har også en lovgivning på yrkesskader som i alt for stor grad diskvalifiserer våre medlemmer fra å få godkjent yrkesskader. Ansatte i kvinnedominerte yrker må faktisk påregne slitasjeskader i muskel og skjelett og at dette gjør dem uføre lenge før de når ønsket pensjonsalder. Årsaken til at sykepleiere har en særaldersgrense er at vi står i svært høy arbeidsbelastning over tid. Dette har på ingen måte bedret seg «med tiden» som Adressa virker å tro. De tilbakemeldingene vi får fra våre medlemmer og tillitsvalgte er heller at disse belastningene er skjerpet i takt med kutt i kommunebudsjetter og sykehusbudsjetter de siste årene.
Når vi i Norsk Sykepleierforbund har med oss alt dette så er vi rett og slett ikke trygge på at plikten til å gå av ved fylte 65 ikke omgjøres til en plikt til å fortsette. Regjeringen er meget klar over at vi står i en sykepleiermangel og de er godt informert om hvordan denne vil eskalere i årene framover. Norsk Sykepleierforbund har et helt sett med innspill på hva regjeringen og arbeidsgivere kan gjøre for å rekruttere nye sykepleiere og beholde dem man allerede har. Å hoppe bukk over prosesser man er enige om og ødelegge pensjonsordningen for disse sykepleierne er ikke en av dem.