Den usynlige beredskapen har også en pris

Nestleder Tiril B. Svensen

Nestleder Tiril B. Svensen

For sykepleierne har pandemien bidratt til å gjøre både profesjonen vår og presset vi står i synlig. Undersøkelser fra Universitetet i Oslo viser at mer enn 1 av 4 helsearbeidere som jobber med COVID-19 pasienter i Norge utvikler symptomer på post traumatisk stress (Fjeld, 2020). Dette er en brutal virkelighet og sier noe om hvilken risiko sykepleiere og andre helsearbeidere må være beredt på når de skal utføre jobben sin.  

Pandemien har gjort belastningene i yrket synlig. Samtidig er det viktig at vi tar inn over oss at dette også skjer utenom pandemien, sykepleiernes daglige beredskap er bare ikke like synlig. Den høye prisen av å stå i vedvarende beredskap er trolig et langt mer utbredt problem enn det vi normalt snakker om. Pandemien har antakelig bare bidratt til at litt flere møter veggen litt raskere. Problemet er ikke nytt, mange av sykepleierne har kjent på dette lenge. Kanskje kan noen kverulere på bruken av begrepet PTSD, men om man kaller det PTSD, omsorgstretthet, utbrenthet eller annet er av underordnet betydning. Tidspresset kombinert med den vedvarende mentale beredskapen og emosjonelle tilgjengeligheten gjør noe med oss. For det hele bunner til syvende og sist ut i at arbeidshverdagen som sykepleier er tøff, og i mange tilfeller for tøff.

Både som sykepleier og som tillitsvalgt har jeg møtt kolleger som har blitt preget av å stå i presset jobben fører med seg. Som ung må jeg nok innrømme at jeg tenkte det handlet om at ikke alle var egnet til en slik jobb, at de var for følsomme og lot ting gå for lett inn på seg, at de involverte seg for mye og at de ikke klarte å prioritere eller sette nok grenser. Andre synes jeg var sure og tverre og manglet den vennligheten jeg forventet av en sykepleier. Jeg la forklaringen på kollegaene mine og deres personlige egenskaper i møtet med jobben. Den samme tilnærmingen erfarer vi fra tid til annen at medlemmene våre blir møtt med av lederne sine. Det er dessverre ikke uvanlig å få sitert utsagn av typen, «kanskje denne jobben ikke passer helt for deg.» Underforstått ligger et budskap om at det er den enkelte sykepleier det er noe feil med, problemet individualiseres og arbeidsforholdene forblir uforandret. Nå har jeg vært sykepleier i over 20 år og er trygg på at det er for enkelt å si at dette bare handler om den enkelte sykepleiers stressmestring og psykiske robusthet. Jeg har sett for mange eksempler på beintøffe og dyktige sykepleiere som har møtt veggen. Ikke fordi de var skjøre i utgangspunktet, men fordi arbeidsbelastningene ble for store og for mange over tid.

For et drøyt år siden kjente jeg selv at det begynte å tære på helsa å stå i trykket. Jeg meldte HMS-avvik på arbeidsbelastning, tok det opp i veiledning og forsøkte etter beste evne å sette på bremsene. Men arbeidsoppgavene forsvant ikke og de ekstra ressursene uteble. Etter en stund dukket det også opp en pandemi og det var ikke riktig tiden for å ta opp jobbelastningen på nytt. Nå sitter jeg fire måneder inn i vervet som nestleder i NSF Viken og kan fortsatt kjenne jeg kan bli reaktivert. Jeg får økt puls, hjerteklapp og må være forsiktig med å snakke om enkelte tema fordi stemmen knekker. Bare å skrive om dette gjør meg skjelven og musklene i tinningen strammer seg.

Jeg er ikke et persilleblad, men jeg har over tid stått i en jobb-belastning som er tilnærmet umenneskelig å stå i uten å få merker av det. Jeg er helsesykepleier for ungdom, det innebærer ikke bare at man må jobbe svært mye og svært effektivt for å komme gjennom de oppgavene myndighetene pålegger oss, men det innebærer også et høyt krav om tilgjengelighet og tilstedeværelse. Jeg har sittet og hørt på de forferdeligste fortellinger fra barn og ungdom som har det vanskelig. Som sykepleier ønsker jeg å kunne hjelpe, men det er ikke alltid hjelpen finnes og det tærer også på hjelperen.

I min jobb var det ikke uvanlig å komme på jobb etter helgen og finne meldinger fra ungdom som ikke orker å leve lenger. Noen ba om hjelp, andre sendte melding for å si farvel. Som en del av jobben ble jeg med på legevakten når de hadde forsøkt å ta livet sitt og jeg pratet med dem og forsøkt å romme følelsene når spesialisthelsetjenesten hadde gitt avslag på henvisningen deres. Noen ganger er man som sykepleier den eneste pasienten har eller opplever de har. For min del innebar dette å romme fortellinger om vold, overgrep, mobbing, frykt og mørke. I andre deler av yrket vårt er det andre historier som skal rommes.

Risikoen vi løper når presset blir for stort er at til slutt har vi ikke plass til å romme flere skjebner. Jeg har opplevd å skulle skrive journal og bli forferdet over det jeg leser i notatene mine. Notatene beskrev en historie om vold og mishandling, men fortellingen var blitt borte for meg. Først når jeg skrev av notatene mine kom historien tilbake. Jeg hadde glemt historien til et barn som var blitt mishandlet fordi det ikke har var plass lenger. Jeg bar med meg for mange vonde historier til at jeg kunne romme de nye. Det hadde vært for mange historier, på for kort tid og med for dårlige ressurser til å hjelpe. Jeg slet med å finne tid til å prate med de som trengte oppfølging, vel vitende om at jeg egentlig skulle gjort en hel masse andre ting i tillegg; ting som jeg vet må utsettes eller avlyses i år igjen. Med en slik arbeidsdag trenger man ikke være persilleblad for å kjenne på kroppen at det sier stopp.

Min historie er ikke unik. Jeg har møtt mange sykepleiere som forteller liknende historier, de jobber som jordmødre, på sykehjem, på sykehus, i hjemmetjenesten, i psykiatrien og mange flere steder. Det er lett å forstå at man blir sliten, og kanskje også syk, av å stå i smittevernsutstyr og se på lidelse i timevis under pandemien. Samtidig trenger vi at flere ser at det gjør noe med oss sykepleiere å stå i det presset og de forventningene vi opplever hver eneste dag i dagens helsetjeneste. Den usynlige beredskapen har også en pris.

Når stresset blir høyere enn man mestrer kan man bli syk av det. Det gjelder ikke bare for pasientene våre, men det gjelder også for oss sykepleiere. Det er på tide at flere tar på alvor at presset i helsevesenet er så stort at det gjør oss syke. Så er det jo ikke slik at vi hopper rett på psykiatriske diagnoser i det sekundet vi får en utfordring på jobb, plagene sniker seg mer forsiktig på. Kanskje merker du bare at kollegaen din blir litt sint og sur eller at du gråter litt lettere og er ikke like tålmodig med pasientene som du pleier, kanskje sover du litt dårligere eller du har begynt å kjenne på en del vondter og plager. Håpet mitt er at flere setter på bremsene i tide, og at det oppleves som mulig å bremse i tide. For alternativet er ikke bra, ikke for sykepleierne og ikke for pasientene. Pasientene trenger blide sykepleiere som orker å stå i yrket sitt og de trenger sykepleiere som husker det når de forteller at de har blitt utsatt for vold hjemme.

Kilder: Fjeld, Iselin Elise. Får posttraumatisk stress av å jobbe med pandemien. Nrk, 22.05.2020

Hentet fra: https://www.nrk.no/norge/far-posttraumatisk-stress-av-a-jobbe-med-pandemien-1.15024933