Når man velger å være struts

Fylkesleder Aud H. Riise.

Foto: Jeanett Larsen

Både NRKs Debatten denne uka - og statsviter og professor Terje Tvedts kronikk i Aftenposten «Bærekraft i virusfryktens tid» - tok opp hvor viktig det er at vi ruster oss for fremtidige pandemier.

NSF har over lang tid formidlet hvor presserende viktig det er at man sikrer befolkningen nok sykepleiere. Tallenes tale er skremmende klare, sykepleiermangelen er stor og den øker. Å rigge et helsevesen slik at det ikke tåler ekstraordinære situasjoner er helsefarlig og lite bærekraftig. Det er vanskelig å forstå at ansvarlige myndigheter ikke tar grep nå.

Til tross for denne kunnskapen ser vi at de to største arbeidsgiverorganisasjonene for sykepleiere – de som har et stort ansvar for å sikre befolkningen forsvarlige helsetjenester – har valgt å stikke hodet i sanden.

De kunne brukt lønn som virkemiddel for å rekruttere, beholde og mobilisere sykepleiere. For å hindre at hver femte sykepleier finner seg noe annet å gjøre før de har vært ti år i yrket. For å lokke tilbake titusenvis av sykepleiere som i dag jobber i bedre betalte yrker.

Men det gjør de ikke, de velger å være struts.

NRKs Debatten viste barn og unges situasjon i et nedstengt samfunn. Om sårbare barn i vanskelige hjemmeforhold, og om ensomme og engstelige ungdommer og studenter. I tillegg kommer den høye prisen de eldste og mest sårbare i vårt samfunn har betalt ved å være isolert i sine hjem og på sykehjem.

Terje Tvedt skriver om hvordan vi som samfunn forholder oss til viruspandemien. Han trekker historiske linjer om hvordan man tidligere har forholdt seg til pandemier og naturkatastrofer. At man da har rustet helsevesenet slik at vi var i stand til å håndtere de utfordringene man så komme. Man stakk ikke hodet i sanden, stengte ned og håpet at det aldri skjer igjen. Med dagens tilnærming fra de ansvarlige myndigheter begynner det etter hvert å bli trangt om plassen der nedi sanden…

Å unngå at samfunnet må stenge ned når det oppstår slike situasjoner vil ha mange gode ringvirkninger. Et sterkt helsevesen som vil klare en pandemi, for det kommer flere, vil gi oss større mulighet til å unngå de høye omkostningene ved omfattende nedstengning.

Som Terje Tvedt sier: «Solberg leder regjeringen i et av verdens rikeste land. Hun ville fått støtte til et hvilket som helst initiativ – uavhengig av kostnad – for å gjøre samfunnet i stand til å fungere når virus angriper det» … og ikke minst: «De kunne bestemt å øke antall sykepleiere og bygge opp en reservestyrke av flere tusen som kunne bidra i akutte kriser, ved å gi utdannede sykepleiere en midlertidig, skikkelig lønnsøkning, pluss garanti om at de kan gå tilbake til vanlig jobb etter at krisen er over.»

NSF blir ikke med på samlingen i sanden. Vi velger virkeligheten - hvor livet leves og der vi kan påvirke slik at beslutningene blir gode og fremtidsrettet. Det vil være å tenke forebyggende. Det vil være å ta barn og unge på alvor. Det må vel være noe av det viktigste vi gjør, som sykepleiere og som samfunn.