Spesialsykepleiere

Notatet "Fremtidens spesialsykepleiere: Krav til spesialiststruktur, utdanningskvalitet og dimensjonering" er basert på prosjektet "Fremtidens spesialsykepleierkompetanse" som hadde bred deltagelse både fra utdanningssektoren, yrkesfeltet og faggrupper i Norsk Sykepleierforbund.

Bakgrunn

De første kliniske videreutdanningene for sykepleiere kom for om lag 70 år siden. De første var helsesøstre, psykiatriske sykepleiere og jordmødre, så kom anestesisykepleiere, operasjon- og intensivsykepleiere etterfulgt av barnesykepleiere og kreftsykepleiere.

Videreutdanninger for sykepleiere var i starten sterkt knyttet til hvert sykehus. På 2000-tallet ble alle videreutdanninger for sykepleiere overført til høgskolene. Fra å være rent oppdragsfinansierte utdanninger, er videreutdanningene i sykepleie på god vei inn i det felles systemet for høyere utdanning.  I tillegg er nye kliniske masterutdanninger etablert eller under etablering.

Fortsatt er det slik at sykehus og kommuner kan «bestille» spesialutdanninger. Noen vil si det er bra, fordi det da er etterspørselen som bestemmer utdanningstakten. Det er likevel en kortsiktig tenkning. Det ender ofte med ad hoc opprettelse av studier fordi man ikke greier å se langt nok fram og heller ikke ser primærhelsetjenestens og spesialisthelsetjenestens behov i sammenheng. Flere av dagens videreutdanninger er av 60 og 90 studiepoengs varighet. Dette kan gi den kliniske spissede kompetansen arbeidsgiver ønsker på noen spesialfelt, men gir ikke den fagutvikling og forskningskompetansen en fullgått masterutdanning gir. Det er imidlertid av avgjørende betydning at alle videreutdanninger er på mastergradsnivå slik at sykepleiere kan bygge på til en fullverdig master. Samtidig er det viktig å understreke at utdanningene skal være i tråd med behovene i helsetjenestene.

Sykepleiere med spesialistutdanning har i dag ulike titler som kreftsykepleiere, intensiv- operasjon og anestesisykepleiere ofte med fellesbetegnelsen spesialsykepleiere. Andre sykepleiere med kliniske mastergrader benytter tittelen avansert kliniske spesialist innen ulike områder (eks. kardiologisk sykepleier). Den engelske benevnelsen nurse practitioner har vært trukket fram som en retning på en type sykepleiespesialister i de senere år. Det er behov for å rydde i begrepsbruken slik at alle sykepleiere som har en klinisk mastergrad får en tittel som tydelig kommuniserer deres spesialistkompetanse.

Spesialsykepleiere er et innarbeidet begrep og understreker at dette er sykepleiere med kompetanse på et annet klinisk nivå enn på bachelorgradsnivå. Vi vil i en lengre periode ha spesialsykepleiere uten mastergrad, men de som i dag starter sin spesialistutdanning starter denne som del av et mastergradsløp. Det forutsetter læringsutbyttebeskrivelser på mastergradsnivå.

Det vil imidlertid også være behov for overgangsordninger for de sykepleiere som i dag er spesialsykepleiere uten mastergrad, slik at de som ønsker det, får mulighet til å bygge på sin spesialistutdanning til en fullverdig mastergrad og at arbeidsgiver legger til rette for dette.

Basert på denne tenkningen vil en spesialsykepleier i framtiden har tre års bachelorutdanning i sykepleie og en klinisk mastergrad i sykepleie innen et av flere spesialistområder. Utdanning som gir spesialistkompetanse i sykepleie skjer ved universiteter og høgskoler. Yrkestittelen spesialsykepleier med tillegg av spesialitet vil i framtiden være forbeholdt sykepleiere med en mastergrad. Jordmor vil fortsatt være yrkestittel for sykepleiere med master i jordmorfag.

 

Økt etterspørsel etter sykepleiere med utvidet og spesialisert kompetanse

De raske endringene i helsetjenesten krever en ny type kompetanse preget av økt endringsvilje og endringsevne, samhandlings og koordinatorkompetanse, samt samfunnskompetanse. (Helsedirektoratet, 2012)

 For sykepleiere betyr dette at det er behov for langt flere sykepleiere med spesialisert eller utvidet kompetanse. Dette er også tydeliggjort i en rekke forskningsrapporter. Både Nasjonalt personellbilde (Helsedirektoratet, 2014), Nasjonal kreftstrategi 2013-2017 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013), Primærhelsemeldingen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015), Omsorg 2020 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015) og Nasjonal helse og sykehusplan (2015) understreker behovet for flere sykepleiere med spesialisert og avansert klinisk kompetanse.De beskriver et potensiale for at flere spesialsykepleiere kan få økt ansvar og utvidede oppgaver. På denne måten blir spesialsykepleiere en viktig faktor for en nødvendig innovativ tjenesteutvikling.

Sykere pasienter trenger gode vurderinger med raske avklaringer på helsetilstanden i forhold til behov for behandling og tettere oppfølging. Utviklingen av medisinsk teknisk utstyr og nye kommunikasjonsplattformer har gitt mulighet for hjemmebehandling og oppfølging av pasienter som før ble innlagt i sykehus eller sykehjem. Dette gir endrede oppgaver og arbeidsprosesser, som må møtes ved å utvikle et tjenestetilbud med nye funksjoner og roller.

Langt flere sykepleiere i kommunene har fått selvstendige og spesialiserte oppgaver som krever både solid breddekompetanse og avanserte kliniske ferdigheter.  

Fra 2017 vil pasienter med psykiske helseutfordringer skrives raskere ut til kommunene og kommunene forpliktes til å etablere ø-hjelp døgntilbud for mennesker med psykiske og/eller rusrelaterte problemer. Dette vil kreve flere sykepleiere med spesialistkompetanse innen psykisk helse og rus. I tillegg trenger Legevaktsentraler og AMK å ha tilknyttet spesialsykepleier innen psykisk helse og rus for å ivareta denne pasientgruppen. Studien «Sykepleie i kommunalt psykisk helse og rusarbeid»(Bengt Karlsson/Suzie H. Kim 2015) viser at spesialsykepleiere som jobber direkte klinisk med brukere er de med høyest utdanning, og jo mer utdanning de har, desto tettere jobber de med brukerne.

Ny, mobil teknologi vil gjøre det mulig å diagnostisere og behandle flere akutte sykdoms- og skadetilstander utenfor sykehus. Dette krever økt klinisk vurderingskompetanse blant annet i hjemmesykepleie og kommunale Ø-hjelp- døgntilbud.

Antall krefttilfeller i alle aldre øker, og behandlingsforløpene krever sykepleiefaglig spesialistkompetanse innen behandling, symptomlindring og omsorg ved livets slutt.  En større del av omsorgen vil foregå i pasientens hjem eller ved institusjoner i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det krever flere spesialsykepleiere både til kreftbehandling og palliasjon. 

Den eldre pasienten har ofte mange og sammensatte sykdommer som krever kompetanse på komplekse medisinske utfordringer og forebygging av forverring. I tillegg er det behov for kompetanse til å koordinere, veilede, sette sammen og lede gode flerfaglige team. Sykepleiere med mastergrad i avansert klinisk sykepleie vil blant annet kunne koordinere og/eller bidra direkte i behandlingen av pasienter med sammensatte, kompliserte og langvarige behov.

Regjeringens satsning på avansert kliniske spesialsykepleiere i kommunene er et skritt i riktig retning for å utligne kompetansegapet mellom pasientenes behov og personellet. Det ble i 2015 avsatt 12,5 millioner kroner, som et lønnstilskudd til kommunene for sykepleiere som tok denne utdanningen. For 2016 er ordningen på 21,8 millioner kroner.

En økende andel av behandlingen i spesialisthelsetjenesten skjer poliklinisk og som dagbehandling. Spesialsykepleiere står for en betydelig del av den polikliniske aktiviteten, både i somatiske og psykiatriske poliklinikker.

I Helsedirektoratets veileder (Helsedirektoratet, 2014) heter det at «faglig forsvarlig sykepleie i akuttmottak innebærer å kunne handle raskt og riktig på basis av faglige vurderinger av en pasientsituasjon». Her vil tilgang på flere sykepleiere med spesialistkompetanse være avgjørende for pasientresultatet.

Den store satsningen på bedre oppfølging og pasientforløp krever god koordinering. Her blir pakkeforløpskoordinatorer sentrale. Sykepleiere med spesialisert og utvidet kompetanse innen de ulike pakkeforløpsområdene vil være velegnet til å fylle slike funksjoner. Det vil kunne innebære å vurdere helsetilstand og behandlingsbehov, eller forebyggende tiltak som understøtter pasientenes ressurser og egenmestring.

 

Manglende oversikt og plan

Når man spør de enkelte kommuner og sykehus, avdekkes raskt mangelen på spesialsykepleiere. Det finnes imidlertid ingen nasjonal oversikt hvor mange spesialsykepleiere vi har, hvor stor mangelen er, og hvordan møte fremtidens behov. Det nasjonale plangrunnlaget mangler. Det er alvorlig.

I 2014 kartla Analysesenteret A/S situasjonen i sykehusene innenfor fagområdene anestesi-, barn-, intensiv- og operasjonssykepleie (ABIO). En av årsakene til dette var at sykehusene er helt avhengige av å ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse i disse funksjonene for å kunne gi befolkningen et tilgjengelig og godt tilbud, både akutt og planlagt. Analysesenterets kartlegging viser at situasjonen for ABIO- sykepleierne er bekymringsfull på flere områder.

 Én av tre enhetsledere oppgir i undersøkelsen at de ikke har nok ansatte med videreutdanning til å opprettholde et tilstrekkelig kompetansenivå ved enheten. Størst er utfordringene innenfor barnesyke­pleie hvor kun 32 prosent av enhetsledere opplever å ha et tilstrekkelig antall spesialsykepleiere. Videre oppgir 1 av 3 enhetsledere å ikke ha tilstrekkelig antall spesialsykepleiere til å opprettholde en tilfredsstillende kapasitet – for intensivenhetene gjelder dette 44 %. (se tabell)

 

 

 Nyutdannede spesialsykepleiere kan ikke uten videre erstatte den realkompetansen som en erfaren spesialsykepleier tar med seg ut av arbeidslivet. Det må derfor sikres et tilstrekkelig påfyll av nye spesialsykepleiere for å sikre viktig kompetanseoverføring.

Mangel på anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleiere (AIO- sykepleierne) fører lett til flaskehalser, og operasjonskapasiteten reduseres umiddelbart. Dette fører til unødvendig lang ventetid for mange pasienter. Situasjonen er krevende og bidrar til en ineffektiv ressursutnyttelse og er heller ikke bærekraftig i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Det uteksamineres ca. 500 anestesi-, barn-, intensiv- og operasjonssykepleiere årlig. Analysesenterets undersøkelse ABIO ressurs (Seierstad & Eimot, ABIO Ressurs, 2015) har vist at vi står overfor en stor avgang av spesialsykepleiere uten at det er igangsatt tiltak for å utdanne et tilstrekkelig antall nye.

Kartleggingen viser videre at vi står overfor en betydelig avgang av ABIO-sykepleiere de nærmeste årene med en medianalder mellom 48 år og 52 år. Det vil si at 50 prosent av ABIO-sykepleierne er eldre enn dette.

Flere nyfødte er syke og mange for tidlig fødte barn overlever på grunn av intensiv behandling. Dette krever spesialsykepleiere innen nyfødtintensiv og barn.

Det er flere kvinner med kronisk og/eller alvorlig sykdom som får barn og de som føder barn blir stadig eldre. Helsetilsynet sjekker jevnlig bemanningen ved fødesteder. Tilsynet påpeker mange steder at jordmordekningen er urovekkende lav. Nye nasjonale retningslinjer for barselomsorgen (Helsedirektoratet, 2014) anbefaler ett hjemmebesøk av jordmor innen første døgn etter hjemreisen, men det er ikke blitt tilført jordmorressurser i tråd med Helsedirektoratets retningslinjer. Mangelen gjør at gravide og fødende ikke får det forebyggende lavterskeltilbudet de har krav på.

I sin utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (Helsedirektoratet, 2010) utarbeidet Helsedirektoratet et forslag til bemanningsnorm. Vi er fortsatt langt unna dette tallet. En rekke tilsyn de siste årene har vist mangler ved tjenestene knyttet til bemanningsressurser, oppfølging av lov- og forskriftsfestede tilbud, manglende tilgjengelighet for brukerne, mangelfulle systemer for styring og intern­kontroll og mangelfullt tverrfaglig samarbeid.

I kommunehelsetjenesten vil behovet for sykepleiere med avansert klinisk kompetanse være stort, både i de nye primær- og oppfølgingsteamene, men aller mest for å understøtte og utvikle de store tjenestene; hjemmesykepleie, sykehjem og akuttfunksjoner med nødvendig kompetanse. Det er et stort behov for å løfte kvaliteten i disse tjenestene ytterligere. Det er behov for sykepleiere med denne kompetansen direkte i pasientbehandlingen, men også for å heve kompetansen hos alle ansatte i sektoren gjennom veiledning og undervisning, samt bidra til nødvendig innovasjon og tjenesteutvikling. For å imøtekomme kravet om kunnskapsbasert praksis og undervisning er det viktig at det foregår kontinuerlig fagutvikling for alle ansatte. Her er sykepleierne med avansert klinisk kompetanse en avgjørende, faglig ressurs. Det er derfor behov for at langt flere tar masterutdanning i avansert klinisk sykepleie enn i dag.

 

Utfordringer i utdanningen av spesialsykepleiere

Utfordringer med innpass i masternivå og standardisering

Kvalitetsreformen i høyere utdanning fra 2003 stadfester tre utdanningsnivåer; bachelor, master og PhD. Bachelor-, master- og PhD utdanning er gjensidig avhengige av hverandre. Bachelorutdanningen gir en bred og solid generalistkompetanse. Master- og PhD-utdanning gir faglig spesialisering, spissing og fordypning, og bringer frem ny kunnskap for praksis. Dermed er de også innholdsleverandører til den forskningsbaserte bachelorutdanningen i sykepleie.

Stortinget har nedfelt som prinsipp at videreutdanning skal være formalisert som høyere utdanning på masternivå. I St.meld.13 Utdanning for velferd (2011-2012) heter det at «For å unngå at videreutdanningene blir blindveier i utdanningssystemet, bør det legges til rette for at de kan integreres i eller bygges på til en mastergrad».

De fleste høgskoler og universitet tilbyr kliniske mastergradsprogrammer i sykepleie (se Vedlegg 1 og 2). De er imidlertid ikke standardisert. Variasjonene i programmene innen samme fag og spesialiseringsområdet kan være store. Det er vanskelig å se begrunnelsen for disse variasjonene når kompetansebehovet i helsetjenesten er det samme. Samtidig ser vi at det er lite samordning og samarbeid utdanningsinstitusjonene imellom. Det er heller ikke tilstrekkelig samarbeid mellom foretakene, kommunene og høgskole/universitet i utvikling av mastergradene.

Arbeidet med å innpasse videreutdanningene i sykepleie i en gradsstruktur på mastergradsnivå må dekke to formål. Kandidatene skal for det første dekke kravet til funksjonsdyktighet innen et gitt spesialområde. For det andre skal kandidatene kunne delta i videreutvikling av eget fag og være forberedt på videre forskerutdanning. De må derfor tilegne seg både spesialistkompetanse som er definert gjennom rammeplanene og nå de akademiske målene som beskrives i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk.

Samspillsmeldingen (Kunnskapsdepartementet, 2012) signaliserer nødvendigheten av at de bestående utdanninger må være i endring og ta opp i seg nye kompetansebehov, og at de dermed krever en annen faglig tilnærming.

Noen av utdanningene må gi både spesialisert kompetanse på et område, og nødvendig breddekompetanse til å vurdere uklare lidelser og hele pasienten. Behovet for spesialisert kompetanse må derfor omfatte både bredde- og spisskompetanse, men vektleggingen vil variere innen spesialområdene.

Vedleggene i dette notatet viser at utdanningsbildet er særdeles brokete med forskjellig innhold, vektlegging av praksisstudier, struktur og benevnelse på videreutdanningene. Det er også ulik lengde og omfang, som Vedlegg 3 viser. Dette kan gjøre det vanskelig for arbeidsgiverne å vite hva slags kompetanse spesialsykepleieren de ansetter har. I tillegg varierer utdanningskravene for spesialsykepleiere mellom ulike land, og gjør det vanskelig for arbeidsgivere å vurdere den enkeltes kompetanse. Et eksempel er utdanning av anestesisykepleiere, der opptakskrav, varighet, studiepoeng, og praksisstudier vil variere. En spesialistgodkjenning vil for myndighetene og arbeidsgivere bidra til en kvalitetssikring av utenlandske spesialistutdanninger.

 

Utfordringer med styringsverktøy og rammebetingelser

Selv om universiteter og høyskoler er faglig uavhengige og selv fastsetter studieplaner og det faglige innholdet i utdanningene, har en rekke profesjonsutdanninger nasjonale rammeplaner som regulerer innretning og innhold i utdanningene. Dette gjelder flere av de tradisjonelle videre/masterutdanninger i sykepleie som nå er innpasset eller på vei til å bli innpasset i mastergrader.

Rammeplanene forplikter. De skal sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå slik at utdanningene fremstår enhetlig i tråd med krav til kvalitet og pasientsikkerhet. Det er imidlertid lenge siden de ble revidert. Det er behov for å gjennomgå og oppdatere dem.

Universiteter og høyskoler kan under gitte betingelser akkreditere masterutdanninger selv.[1]  I Nasjonal helse- og sykehusplan (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015) pekes det på at utdanningsinstitusjonene selv fastsetter studieplaner for de utdanningene som ikke har rammeplaner. De har dermed stor frihet i utforming som fører til at helsepersonells kompetanse varierer med hvor de er utdannet. Dette harmoniserer med andre ord ikke med behovet for nasjonal styring av kompetanse for å møte krav til kvalitet og pasientsikkerhet. Helsetjenesten selv har uttrykt bekymring for dette, mens helsemyndighetene i for lang tid har holdt seg passive og overlatt til utdanningsinstitusjoner å utvikle masterutdanningene. Det er behov for betydelig standardisering, for både teoretiske og praktiske studier i utdanningene.

Fra og med 2014 innførte Kunnskapsdepartementet (KD) kandidatmåltall for helse- og lærerutdanningene, fordi «dette er utdanninger der det er kritisk at samfunnets behov imøtekommes». KD regulerer derfor produksjon av kandidater innenfor disse utdanningene. Kandidatmåltallene angir et minstekrav om antall uteksaminerte kandidater den enkelte institusjon skal ha.

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) stiller i sitt årlige oppdragsdokument til RHF-ene tilsvarende aktivitetskrav om kandidatmåltall og midler til disposisjon. Midlene omfatter videre-/masterutdanninger i sykepleie hvor studentene har helseforetakene som praksisarena. Det er også påfallende at når Helse- og omsorgsdepartementet bestiller utdanning av spesialsykepleiere til Kunnskapsdepartementet årlig, er dette basert på historiske tall og ikke basert på en analyse av behovet i sektoren i dag. Det er i dag ingen nasjonal oversikt over behovene for spesialsykepleiere. Det er uholdbart med tanke på nåværende og fremtidig behandlingskapasitet og pasientsikkerhet.

Finansieringen av praksisplasser er i dag bakt inn i basisbevilgningene til RHF/HF. For å sikre finansieringen og samtidig gi foretakene incentiver til å ta imot studenter, må finansieringsmodellen endres slik at pengene følger studentene. I tillegg må den enkelte virksomhet sette av nok tid og rom til veiledning slik at dette ikke kommer på toppen av en presset drift. Krav til veiledningskompetanse må formaliseres.

I følge ABIO-rapporten (Seierstad & Eimot, ABIO Ressurs, 2015) er tilgangen på praksisplasser det største hinderet for å kunne øke antall studieplasser. Her er det store forskjeller mellom ulike sykehus. Hovedutfordringen for enkelte spesialistutdanninger er for få relevante praksisplasser ved større sykehus. Mange studenter må derfor ha praksisperioder på mindre lokalsykehus som ikke alltid dekker rammeplanenes krav til kompetanseutvikling og læring.

Utdanning av sykepleiere på avansert kliniske nivå i kommunene krever også praksisplasser i sykehusene. Sykehusene kan derfor ikke bare ta hensyn til egne behov, men må også ivareta kommunenes behov. Kommunenes behov kommer til å øke kraftig. Dette tilsier en ytterligere økning i behovet for praksisplasser for sykepleiere generelt.  Kommunene har kun et medvirkningsansvar til undervisning og praktisk opplæring av studenter i videre- og etterutdanning (§ 8-1 i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester), i motsetning til et lovpålagt selvstendig ansvar i spesialisthelsetjenesten (spesialisthelsetjenesteloven § 3-5). Praksisplassutfordringene for sykepleiere/jordmødre og helsesøstre står i sterk kontrast til hvordan kommunene er forpliktet og følger opp spesialistutdanning for samfunnsmedisinere og allmennleger.



[1] Institusjonene som tilbyr høyere utdanning har ulike fullmakter til å opprette nye studier. Felles for dem alle er at alle studier må tilfredsstille kravene i studietilsynsforskriften. Universitetene kan selv opprette nye studier på alle nivåer. Vitenskapelige høyskoler og høyskoler med akkrediterte doktorgradsstudier, har fullmakter innenfor sine fagområder. Akkrediterte høyskoler kan selv opprette studier på bachelorgradsnivå. Ikke-akkrediterte høyskoler må søke NOKUT om akkreditering av alle studietilbud. (Fra NOKUTs hjemmesider)

 

Utfordringen med tilstrekkelig og kompetente lærekrefter

Utdanning på mastergradsnivå skal bygge på forskningsbasert kunnskap. For kliniske mastergrader i sykepleie er det en forutsetning at det er oppdatert forskningsbasert kunnskap innen spesialistområdet. For å undervise og veilede på masterutdanninger er det et krav at minst 50 prosent av årsverkene knyttet til studiet skal utgjøres av tilsatte i hovedstilling ved institusjonen, med førstekompetanse (førstelektor/førsteamanuensis). Av disse skal minst 10 prosent av det samlede fagmiljøet være professorer eller dosenter.

Et økende antall lærere som går ut i pensjon vil kunne endre dette bildet og føre til at mangel på undervisere blir en begrensende faktor på sikt. Det må derfor satses på en systematisk rekruttering gjennom etablering av stipendiatstillinger knyttet til de ulike fagene.

 

Nødvendige grep for å sikre rett og tilstrekkelig spesialsykepleierkompetanse

NSF lanserte i år «Sykepleierløftet». For å få en bedre helse- og omsorgstjeneste mener NSF vi blant annet trenger; en nasjonal oversikt over behovene for spesialsykepleiere og en opptrappingsplan for spesialutdanning, et kvalitetsløft i sykepleierutdanningene hvor blant annet nasjonale kvalitetskrav inngår, og i tillegg til krav om full lønn for sykepleiere under spesialisering. Vi vil i det følgende utdype dette mere.

 

Hvordan utvikle og sikre kvaliteten i de kliniske masterutdanningene?

Mer avansert behandling av kroniske, akutte og kritiske pasientsituasjoner, sammen med økt behov for forebygging og rehabilitering, gjør behovet for kompetanse både stort og komplekst. Dette stiller krav til utvikling av ny kunnskap og at utdanningene endrer seg i takt med kunnskapsutviklingen på yrkesfeltet. Det gjenstår fortsatt å sikre kvalitet i utdanningen slik at utdanningen møter nye og endrede kompetansebehov.

NSF mener:

  • Det må lages en nasjonal strategi for å innpasse alle videreutdanninger i sykepleie inn i mastergradsstrukturen
  • Det må utvikles en modell for spesialistutdanning i sykepleie som møter tjenestenes behov og utfordringer og som kan stå seg over tid.
  • Det må legges til rette for at spesialsykepleiere kan ta mastermoduler som påbygning til en fullverdig mastergrad.
  • Kvalifikasjonsrammeverket skal sikre nasjonal standard med likeverdig faglig nivå i de samme spesialistutdanningene over hele landet. Rammeplanene må revideres for aktuelle utdanninger, og utvikle felles sluttkompetansebeskrivelser.
  • Etablerte og nye masterprogrammer må kvalitetssikres med hensyn til omfang og relevans av kliniske studier.
  • Det må etableres kombinerte stillinger for ansatte i utdanningsinstitusjonene der arbeidet er delt mellom klinikk og akademia.
  • De kliniske studiene må styrkes, blant annet med godt kvalifiserte praksisveiledere.
  • Det må sikres tilstrekkelige og kvalifiserte lærerkrefter til videre-/masterutdanningene både for å opprettholde utdanningskapasiteten og øke kunnskapsutviklingen på spesialistområdet.
  • Alle kliniske mastergrader i sykepleie bør føre til yrkestittelen spesialsykepleier, som tydelig kommuniserer spesialistområdet.

 

Hvordan sikre rett og tilstrekkelig antall spesialsykepleiere?

Det er svært bekymringsfullt at det ikke finnes en nasjonal oversikt over hvor mange sykepleiere med spesialisert og utvidet kompetanse som jobber i helsetjenesten i dag, hvor stor mangelen er, en estimering av fremtidig behov for hver spesialistgruppe koblet mot utdanningstakt og framtidig utdanningsbehov.

Det er viktig at arbeidsgiver og helsetjenesten ser nytten av de mastergradsutdannede spesialsykepleierne. Det må være tydelig for arbeidsgiver hvilken kompetanse de ulike utdanningene gir. Ledere må nyttiggjøre seg den økte kompetansen og endringskunnskapen.

NSF mener:

  • Det må utvikles en nasjonal, langsiktig strategi som identifiserer og beregner behov, og deretter dimensjonerer nødvendig antall studieplasser på de ulike spesialistområdene.
  • NSF støtter opprettelse av et utdanningsråd for samarbeid mellom helse- og utdanningsmyndigheter (HOD-KD)
  • Nye avanserte kliniske sykepleieroller må tas i bruk i kommunehelsetjenesten
  • Antall spesialsykepleiere i kommunene må økes
  • Spesialist- og masterutdanninger skal gjenspeiles i et høyere lønnsnivå
  • Det må etableres flere praksisplasser for å møte behovet for å øke antall studieplasser.
  • Det må gis lønn under masterutdanning.
  • NSF støtter regjeringens forslag om etablering av en spesialistgodkjenningsordning for spesialsykepleiere.
  • Kommunene må få et lovpålagt ansvar for undervisning og veiledning av studenter i masterutdanning (jf. § 8-1 i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester).
  • Finansieringsmodellen for kommunale helse- og omsorgstjenester må understøtte samhandling og nye roller for framtidens spesialsykepleiere.
  • Finansieringsmodellen for praksisstudier må endres slik at den blir et sterkere incentiv til å ta imot studentene.
  • Kommunene må i større grad søke om midler avsatt i statsbudsjettet til at sykepleiere kan ta master i avansert klinisk sykepleie, og stimulere sykepleiere til å ta disse utdanningene.
  • Spesialsykepleiere må få en tydeligere plass i beslutninger knyttet til innovasjon og utvikling av helsetjenesten.

 

Vedlegg 1: Illustrasjon av ulike typer masterprogrammer i sykepleie/for sykepleiere (mars 2016)

Teoretisk   master i og for sykepleiere

(120 stp.)

Klinisk master   i sykepleie (120 stp.)

Tverrfaglige   master med «noe» klinisk praksis/oftest deltid (120 stp.)

Tverrfaglige   master uten klinisk praksis (120 stp.)

Master i Sykepleievitenskap

v/UiO

Master i jordmorfag v/ HSN

og HiOA.

 

Master i barnesykepleie v/Nord, HiB, UiA,   HiOA

Master i gerontologi NTNU deltid/4 år/ kun   «egen» praksis)

Master i lokal-samfunnsarbeid NTNU

Helsevitenskap master NTNU

Master i sykepleie- klinisk forskning og   fagutvikling v/HiOA

Master i anestesi- og intensivspl.: Nord,   HiB, UiS, UiA, HiOA, HSN, NTNU

 Master i psykisk helsearbeid, deltid, UiT,   Nord, NTNU, HiM, UiS, UiA, HiØ, HiOA, HSN.

Klinisk helsevitenskap NTNU

Master i funksjonshemming og samfunn NTNU

Master i sykepleie- vitenskap v/ UiB

Master i operasjonsspl.:   Nord, NTNU, HiB, UiS.

 

Master i helsesøsterfag:

UiT, HiB, Diakonova.

Masterprogram i barn og unges psykiske helse   – deltid v/NTNU

 

Samhandling innan helse- og sosialtenester   HiSF,

Master i klinisk sykepleie v/ Nord   universitet

Master i klinisk sykepleie v/HiB m/fordypning:

Diabetessykepleie

Kardiologisk sykepleie

 

Master i geriatrisk helsearbeid HSN

 

Master i aldring og eldre: UiT, HiM, UiS,   HiØ,

 

Master i kunnskapsbasert praksis: v/HiB

 

Master i helse- og sosialfag-meistring og myndiggjering   v/HiV

 

Master i kreftsykepleie:

Nord universitet

Master i helsetjeneste til eldre,   Lovisenberg H.

Master i samfunns-arbeid: V/HiB

 

Master i kommunehelse-tjenesteperspektiv;   hjemmesykepleie, v/Diakonova

 

Master i helsevitenskap UiB.

 

 

Master i avansert klinisk sykepleie innen   allmennsykepleie og Intensivsykepleie v/ Lovisenberg Diakonale Høgskole

 

Master i folkehelsevitenskap UiA, HiH

Klinisk helsevitenskap UiA,

 

Master i avansert geriatrisk sykepleie   v/UiO. Deltidsstudium 3 år m/kliniske studier

 

Master i tverrfaglig samarbeid HiØ,

 

Master i allmennsykepleie i kommune – og   spes.helsetj. NTNU

 

Master i samfunnsernæring HiOA.

 

Vedlegg 2: Oversikt over mastergrader per utdanningssted (mars 2016)

UiT (universitet i Tromsø, høgskolene i   Harstad og Narvik):

  •   Master i   helsefag, (flerfaglig studieretning, master i aldring og eldreomsorg,   helsesøsterfag, psykisk helse)
  •   Master i   sykepleie med fordypning i infeksjonssykepleie (40 stp.av 120 stp./3 årig)

Nord universitet (inkluderer   universitet i Nordland universitet, høgskolen Nesna og Nord-Trøndelag):

  •   Master i   psykisk helsearbeid
  •   Master i   klinisk sykepleie
  •   Master i   spesialsykepleie (ABIOK)

 

NTNU inkluderer høgskolene i Sør   Trøndelag, Gjøvik og Ålesund:

  •   Master i helsefremmende   lokalsamfunnsarbeid
  •   Master i   helsevitenskap- master
  •   Master i   klinisk helsevitenskap (studieretning fedme og helse, smerte og palliasjon og   anvendt klinisk forskning)
  •   Master i   klinisk sykepleie i kommune- og spesialisthelsetjenesten (ABO og allmennsykepleie)
  •   Master i   avansert klinisk sykepleie
  •   Barn og   unge psykisk helse- master
  •   Master i   psykisk helsearbeid
  •   Master i   funksjonshemming og samfunn
  •   Gerontologi   - aldring og eldreomsorg

 

Høgskolen   Sogn og Fjordane:

  •   Samhandling   innan helse- og sosialtenester 

 

Høgskolen   Volda:

  •   Master i   helse- og sosialfag- meistring og myndiggjering

Høgskolen   Molde:

  •   Master i   helse og sosialfag – kliniske hjelperelasjoner overfor sårbare grupper   (psykisk helsearbeid, aldring og omsorg for eldre, psykososialt arbeid for   barn og unge, funksjonshemming og rehabilitering, omsorg ved alvorlig sykdom   og død)

Høgskolen   Bergen:

  •   Master i   klinisk sykepleie (helsesøster, diabetes-, kardiologisk-, anestesi-, barn-,   intensiv-, operasjonssykepleie)
  •   Master i   kunnskapsbasert praksis i helsefag
  •   Master i   samfunnsarbeid

 

Universitetet   i Bergen:

  •   Masterprogram   i helsefag – helsefremmende arbeid og helsepsykologi
  •   Masterprogram   i helsevitenskap – bl.a. sykepleievitenskap

Universitetet i Stavanger inkluderer   høgskolen Stord/ Haugesund:

  •   Master i   helsevitenskap innen aldring og demens, psykisk helsearbeid, rusproblematikk   og selvvalgt fordypning (valg mellom fem ulike emner)
  •   Mastergrad   i sykepleie med spesialisering i anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie

Universitetet   i Agder

  •   Folkehelsevitenskap   – masterprogram
  •   Kliniske   helsevitenskap –masterprogram
  •   Psykisk   helsearbeid – masterprogram
  •   Spesialsykepleie-   masterprogram ABIO

Høgskolen   Østfold:

  •   Masterstudium   i psykososialt arbeid - helse- og sosialfaglig yrkespraksis (psykisk helse,   eldreomsorg, rusproblematikk og kriminalomsorg)
  •   Masterstudium   i tverrfaglig samarbeid i helse- og sosialsektoren

Diakonhjemmets   høgskole:

  •   Master i   helse- og sosialfaglig arbeid med eldre

Høgskolen   Hedmark:

  •   Master i   folkehelsevitenskap og helsefremming
  •   Master i   psykisk helsearbeid

Lovisenberg   Diakonale høgskole:

  •   Masterstudium   i avansert klinisk sykepleie – spesialisering i allmennsykepleie eller   intensivsykepleie
  •   Masterstudium   i helsetjenester til eldre

Høgskolen   Lillehammer:

  •   Master i   helsefremmende lokalsamfunnsarbeid
  •   Master i   psykososialt arbeid med barn og unge
  •   Master i   sosialfaglig arbeid med barn og unge

Høgskolen   Oslo og Akershus:

  •   Master i   jordmorfag
  •   Master i   helse og empowerment
  •   Master i   psykisk helsearbeid
  •   Master i   anestesisykepleie
  •   Master i   barnesykepleie
  •   Master i   intensivsykepleie
  •   Master i   samfunnsernæring
  •   Master i   sykepleie – klinisk forskning og fagutvikling

Høgskolen   Diakonova:

  •   Master i   sykepleie kommunehelsetjenesteperspektiv med fordypning helsesøstertjeneste   og hjemmesykepleie

Universitetet   i Oslo:

  •   Master i   avansert geriatrisk sykepleie
  •   Master i   psykososialt arbeid – selvmord, rus, vold og traumer
  •   Master   sykepleievitenskap

 Høgskolen Sørøst (Buskerud, Telemark og   Vestfold) (HSN)

  •   Master i   anestesisykepleie
  •   Master i   helsefremmende arbeid
  •   Master i intensivsykepleie
  •   Master i   klinisk helsearbeid – studieretning i psykisk helsearbeid og i geriatrisk   helsearbeid
  •   Master i   jordmorfag
  •   Master i   avansert klinisk sykepleie
  •   Master i   forebyggende arbeid med barn og unge

 

Vedlegg 3: Eksempler på ulikheter innen samme spesialitet, med ulikt innhold, utdanningslengde, nivå og titler

Dagens utdanningstilbud likheter og   ulikheter i helsesøsterutdanning:

  •   Videreutdanning i helsesøsterfag -   lavere nivå, 60 stp.
  •   Videreutdanning i helsesøsterfag -   høyere nivå, 60 stp.
  •   Årsstudium helsesøsterfag, 60 stp.
  •   Videreutdanning i helsefag,   helsesøster i et folkehelseperspektiv 60 stp.
  •   Master i helsefag med fordypning i   helsesøsterfag 120 stp.
  •   Master i klinisk sykepleie med   fordypning i helsesøsterfag 120 stp.
  •   Master i sykepleie med   kommunehelseperspektiv med fordypning i helsesøstertjenesten

 

Dagens utdanningstilbud i intensivsykepleie,   videreutdanning (90 stp.) og masterutdanning (120 stp.).

 

I dag har 7 av 15 høgskoler/universitet   ulike masterstudier i intensivsykepleie med 6 ulike titler:

  •   Master i avansert klinisk sykepleie   med spesialisering i intensivsykepleie
  •   Master i spesialsykepleie med   spesialisering i intensivsykepleie
  •   Master i klinisk sykepleie med   fordypning i intensivsykepleie
  •   Master i intensivsykepleie
  •   Master i avansert klinisk sykepleie   – den kritisk syke
  •   Master i klinisk sykepleie

 

 

Litteraturoversikt

- Abelsen, B. m.fl. (2014). Samhandlingsreformens konsekvenser for det kommunale pleie- og omsorgstilbudet. IRIS rapport 382.

- Gautun, H., & Syse, A. (2013). Samhandlingsreformen. NOVA.

- Helse- og omsorgsdepartementet. (2013). Sammen - mot kreft. Nasjonal kreftstrategi 2013-2017.  

- Helse- og omsorgsdepartementet. (2015). Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019).

- Helse- og omsorgsdepartementet. (2015). Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.

- Helse- og omsorgsdepartementet. (2015). Omsorg 2020. Regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015-2020.

- Helse- og omsorgsdepartementet. (2015). NOU 2015: 17 Først og fremst — Et helhetlig system for håndtering av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus.

- Helse Vest RHF. (2015). Nasjonal bemanningsmodell. Helse Vest RHF.

- Helsedirektoratet. (2010). IS- 1798 Utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

- Helsedirektoratet. (2012). IS-1966 Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten.

- Helsedirektoratet. (2014). IS-2236 Kvalitetskrav for somatiske akuttmottak.

- Helsedirektoratet. (2014). IS-2266 Nasjonal helse- og sykehusplan. Innspill fra Helsedirektoratet.

- Helsedirektoratet. (2014). Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen – Nytt liv og trygg barseltid for familien.

- Helsedirektoratet. (2014). Nasjonalt personellbilde – personell- og kompetansesituasjonen.

- Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. (2001). St.meld. nr. 27 (2000-2001) «Gjør din plikt - Krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning».

- Kommunal Rapport. (2015, August 8). Hentet fra Kommunal rapport: http://kommunal-rapport.no/helse/2015/08/advarer-om-jordmormangel-sjekk-din-kommune-her

- Kunnskapsdepartementet. (2009). St.meld. nr. 44 (2008-2009) Utdanningslinja.

- Kunnskapsdepartementet. (2011). Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring.

- Kunnskapsdepartementet. (2012). Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd. Samspill i praksis.

- NSF. (2015). Temperaturen på helse-Norge. NSF.

- Seierstad, T. Ø., & Eimot, M. (2014). Sykepleieraktivitet i ISF-finansierte poliklinikker. Analysesenteret AS.

- Seierstad, T. Ø., & Eimot, M. (2015). ABIO Ressurs. Analysesenteret AS.

- SSB. (2014, Juni 17). Befolkningsframskrivinger, 2014-2100.