Gir faglig veiledning økt og bedre samhandling?

Av NSF

Artikkelen er skrevet av Anne Britt Rønning

Denne gangen trykker vi en artikkel som Anne-Britt Rønning har skrevet. Anne-Britt er leder av Lokallaget i Sør Trøndelag. Tema for hennes artikkel er:

Gir faglig veiledning økt og bedre samhandling?

Et prosjekt finansiert av Helse og Rehabilitering. Prosjektet har gått over to år og ble avsluttet våren 2002. Prosjektleder er sykepleie-konsulent/ assistent for regionsjef Anne-Britt Rønning, Den Norske Kreftforening Kompetanse-senter for kreftomsorg Sør-Trøndelag.

Bakgrunn for valg av problemstilling

Mangelfull samhandling mellom helsepersonell og mellom helsepersonell, pasienter og pårørende er et velkjent problem både for de som mottar og de som utøver helsetjenester. Flaskehalser mellom nivåene i helsevesenet er en kjent problemstilling og er et helseøkonomisk problem som fører til at helsetjenesten fordyres. Erfaringer fra arbeidet som sykepleiekonsulent i Den Norske Kreftforening (DNK) viser at mange pasienter klager over dårlig samhandling fra helsepersonells side. Pasienter opplever at de har liten påvirkning i forhold til egen behandling og at de blir en "kasteball" mellom systemer, hvor verken de selv eller nye behandlere er godt nok orientert om hva som har skjedd eller skal skje i behandlingen. Konsekvensene av mangelfull samhandling oppleves av mange pasienter og pårørende som et betydelig tilleggsproblem og er et hinder for egen påvirknings- og utviklingsmulighet i forhold til egen helse. Flere offentlige utredninger vektlegger behovet for bedre samhandling mellom helsepersonell og mellom helsepersonell og pasienter.

En av DNKs oppgaver er å synliggjøre særlige mangler i eksisterende helsetilbud til pasienter og pårørende, og i samarbeid med det offentlige utvikle modeller for god kreftomsorg på tvers av forvaltningsnivåene (DNK Strategidokument 2001-2003). Dette er bakgrunnen for at DNKs kompetansesentre i Midt- Norge har tatt initiativ til flere kompetanseutviklingsprosjekt som har som mål å bedre samhandling mellom kommunehelsetjeneste og sykehus (Faanes1999; Kamps, Wille 1997).

Hensikten med undersøkelsen

Hovedmålsettingen for prosjektet er å evaluere om faglig veiledning for helse-personell fører til økt og bedre samhandling. Hensikten med undersøkelsen er å framskaffe dokumentert kunnskap om hvordan det i så fall kommer til uttrykk etter at informantene har deltatt i faglig veiledning over en gitt periode, og der veiledningen ikke spesifikt er rettet mot problemer i forhold til samhandling.

Jeg ønsket kunnskap om hvilken konkret nytteverdi har faglig veiledning for praksis, når det gjelder fagpersoners:

  • Samhandling med pasienter og pårørende
  • Samhandling med andre fagpersoner på egen arbeidsplass
  • Samhandling med fagpersoner utenfor egen arbeidsplass

Videre ønsket jeg kunnskap om:

Hva det er ved veilednings-prosessen som i så fall påvirker aktørenes samhandling.

Praktisk gjennomføring

  • Informantene i dette prosjektet har bestått av 44 fagpersoner, derav 43 sykepleiere og en vernepleier.
  • Informantene ble delt inn i seks veiledningsgrupper, med seks til åtte deltagere i hver gruppe. Veiledningsprosessen var på 40 timer, fordelt på 10 sesjoner, og gikk over 7 måneder.
  • Det var ikke lagt noen føringer om at situasjonene veiledningskandidatene

2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nyhetsbrev november 2003

skulle omhandle kreftomsorg eller samhandling.

  • Informantene svarte på individuelle spørreskjema/slutt-evaluering, etter at veiledningsprosessen var avsluttet
  • Det ble foretatt individuelle intervju med 11 informanter fire til fem måneder etter at veiledningsprosessen var avsluttet.

Utvalg

For å få adekvate data som både i dybde og bredde kunne gi svar på spørsmålsstillingene var det ønskelig å ha et utvalg med informanter fra ulike arbeidsfelt i helsetjenesten. Informantene arbeidet ved regionsykehus, sentralsykehus, fylkessykehus, hjemmesykepleien og på sykehjem. Informantene hadde ulik ansiennitet og erfaringsbakgrunn. Det ble ikke tatt hensyn til ansiennitet og utdanningsbakgrunn ved sammensetting av gruppene. Et av kriteriene for utvelgelse var at informantene ikke hadde deltatt i systematisk veiledning i løpet av de siste fem årene.

Metodisk tilnærming

Ut i fra problemstillingen ble det valgt en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming. Dette fordi det anses som en egnet strategi for å få vite mer om menneskers erfaringer, tanker, opplevelser, forventninger og holdninger. I en fenomenologisk-hermeneutisk studie ønsker en å få kunnskap om informantenes opplevde virkelighet i forhold til det fenomenet en studerer. Livsverden og livsfilosofi er sentrale begrep. Livsverden i denne undersøkelsen er knyttet til veilednings-kandidatenes opplevde virkelighet av egen samhandling etter å ha gått i systematisk veiledning.

De empiriske data som legges til grunn for denne undersøkelsen, er fra spørreskjema, hovedsaklig med åpne spørsmål, etter veiledningsprosessen var avsluttet. I tillegg ble det foretatt individuelle intervjuer med informanter ca. fire måneder etter avsluttet veiledning. Hensikten med å bruke intervju i tillegg til evalueringsskjema var å få en dypere forståelse av informantens erfaringer i forhold til veiledning og samhandling. Både ved analyse fra evalueringsskjemaene og intervjuene ble det tatt utgangspunkt i Giorgis firetrinns anbefalinger for analyse.

Konklusjon

Etter å ha fulgt Giorgis analysemetode ble jeg sittende igjen med følgende hovedinntrykk:

Å fortelle eller å lytte til en historie fører til økt refleksjon.

Gjennom økt refleksjon opplever informantene utvikling innenfor følgende hovedområder:

  • Kunnskap om seg selv som fagperson
  • Skille mellom eget og andres
  • Mot til å stå fram som fagperson
  • Kunnskap om faget og andre fagfelt
  • Økt profesjonsidentitet
  • Medlæring som en del av gruppeprosessen

Hovedområdene overlapper hverandre og beskriver det en kan kalle en samlet faglig og personlig modning. Skillene kan derfor synes kunstige, da de etter min mening forutsetter hverandre. Når jeg likevel har valgt å dele det opp på denne måten, er det for å forsøke å gi en oversikt over hvordan utvikling innenfor hvert av hovedområdene påvirker deltagernes samhandling med aktuelle samhandlingspartnere.

Deltagerne har fått økt kunnskap om seg selv som fagperson. I det ligger erkjennelse av at egen væremåte påvirker både omgivelsen og dem selv. Det innebærer at de har fått økt bevissthet om egen væremåte og har blitt bedre kjent med egne reaksjonsmønster. De greier lettere å sortere mellom hva som er sitt eget og hva som er den andres i vanskelige situasjoner. I samhandling med pasienter, pårørende, kolleger, på - og utenfor egen arbeidsplass tenker de mer på hvordan den andre opplever dem, og hvordan den andre opplever situasjonen. Informantene gir eksempler på hvordan de i møte med andre forsøker å ta deres perspektiv og være møtende. De er mer lyttende i forhold til hva som er pasientenes og pårørendes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 November 2003

ønske og behov, og holder eget i større grad tilbake.

Gjennom veiledningsprosessen har de fått økt faglig selvtillit. Dette kommer til uttrykk i møte med aktuelle samhandlings-personer. Ved at de selv føler seg tryggere sier de at pasienter og pårørende også blir tryggere og lettere kan komme til dem med sitt. Mange uttrykker at de nå i større grad greier å gå inn i vanskelige samtaler og ømtålige situasjoner, samtidig som de er mer bevisst på å ikke gå over den andres grenser. Faglig selvtillit gjør at de, i større grad, står fram og begrunner faglige meninger i forhold til kolleger på og utenfor egen arbeidsplass. Informantene uttrykker at veilednings-prosessen har ført til at de også kan gi konstruktiv kritikk og være tydelig, der de er uenig i det som blir gjort eller sagt. Denne utviklingen fortsetter etter at veiledningsprosessen er avsluttet.

Deltagerne har fått økt kunnskap om faget og andre fagfelt. Gjennom å reflektere over situasjoner fra praksis har deltagerne lært mye av hverandre. Gruppedeltagernes refleksjoner gir ny kunnskap og andre innfallsvinkler i sammenlignbare situasjoner. Spesielt gruppedeltagere sammensatt med fagpersoner fra ulike arbeidsplasser og fagområder, mener at veiledning har bidratt til kunnskap om andres fagfelt. Kunnskap om andres fagfelt kommer til uttrykk i forhold til pasienter og pårørende, når for eksempel pleieplaner skal skrives og når innleggelse eller utskrivning fra sykehus skal planlegges. Kunnskap om faget og andre fagfelt gjør at en bedre kan skille mellom andres og egne arbeidsområder og innhente annen ekspertise når det er nødvendig. Å kjenne hverandres arbeidssituasjon innebærer gjensidig forståelse og toleranse. Gjenkjennelse av hverandres historier fører til en følelse av fellesskap og økt profesjonsidentitet uansett om de arbeider innenfor forskjellige fagfelt.

Informantene uttrykker at veiledning fører til bedre samhandling mellom den veiledede og hennes samhandlingspartnere. Når det gjelder veiledningens direkte nytteverdi når det gjaldt fagpersoner utenfor egen arbeidsplass, hadde noen av informantene vanskelig for å gi eksempler på hvordan det kom til uttrykk i praksis. Dette gjaldt spesielt for deltagere i grupper sammensatt fra samme nivå i helsevesenet. Det viser at veiledningsgrupper sammensatt av deltagere fra ulike nivå i helsetjenesten i større grad bidrar til økt og bedre samhandling med fagpersoner utenfor egen arbeidsplass, enn om deltagerne kommer fra samme arbeidsplass eller samme nivå i helsetjenesten.

Undersøkelsen viser at medlæring som en del av gruppeprosessen bidrar til at den veiledede er mer bevisst egen væremåte i møte med samhandlingspartnere og hvordan den andre opplever henne. En trygg og anerkjennende gruppe-atmosfæregruppa gir veiledningskandidatene trygghet til å anerkjenne egne opplevelser og erkjenne sider av seg selv de er fornøyd med og sider de er mindre fornøyd med. Dette bidrar til at de også anerkjenner andres opplevelser.

Informantene vektlegger betydningen av veileder og veiledningsmetoder som modellæring. Gjennom at veileder lytter og reflekterer vil også veiledningskandidatene måtte begynne å lytte til hverandre og til seg selv. Strukturen i veiledningsgruppa innebærer forventninger til veileders og andres væremåte i en veiledningsgruppe, noe som skaper forutsetninger for hvordan de handler i relasjon til hverandre. Undersøkelsen viser at informantene bevisst gjør bruk av metoder de har lært i veiledningen i sin faglige hverdag, både i forhold til pasienter, pårørende og andre fagmennesker.

Funnene viser at den nettopp fordi det her dreier seg om gruppeveiledning er medlæring en viktig del av den betydning faglig veiledning har for bedre og økt samhandling.

Prosjektrapporten kan fås ved henvendelse til Anne-Britt Rønning, Den Norske Kreftforening Kompetansesenter i kreftomsorg, Eirik Jarls gt. 6, 7030 Trondheim.

E-mail: anne.britt.ronning@kreft.no