– Må jeg be om lov til å medvirke i mitt eget liv?

Av NSF, 19.12.2014

Brukermedvirkning eller sykepleiermedvirkning? Samhandling mellom pasienter og helsepersonell i en ny tid.

– Skal jeg måtte be om lov til å medvirke i mitt eget liv? spurte nestleder i Mental Helse Linda Øye, da NSF inviterte pasientorganisasjoner, frivillig sektor, forskningsmiljøer, politikere, sykepleiere og flere andre til workshop om fremtidens samhandling mellom pasienter, pårørende, frivillige og helsepersonell. 75 personer var samlet i to dager på Leangkollen i Asker for å diskutere hvordan samhandlingen kan bli best mulig, og hvordan roller og oppgaver kan deles i tiden fremover.

Utgangspunktet for denne workshopen var det utfordringsbildet som har blitt tegnet de senere årene av morgendagens helse- og omsorgstjenester. Flere eldre og yngre pleietrengende, for få sykepleiere og helsefagarbeidere, kombinert med større forventninger til tjenestene er utfordringer som må møtes. Samtidig kommer det nye muligheter, med ny forskning og kunnskap, ny teknologi og nye organisatoriske muligheter.

En rekke Stortingsmeldinger og NOU-rapporter konkluderer med at det er avgjørende at pasienten selv, pårørende og frivillig sektor blir mer direkte involvert og aktive i helsetjenesten. I regjeringens arbeid med Pasientens helsetjeneste understrekes det at pasientene skal få langt større innflytelse over pasientforløpet enn de har i dag. I dette ligger det likevel også noen forventninger om at pasientene og pårørende, deltar mer i pleie og omsorg enn de gjør nå.

NSF inviterte fire av de største brukerorganisasjonene; Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Kreftforeningen, Nasjonalforeningen for folkehelsen og Mental Helse, til å presentere sine tanker, og til å delta i diskusjonene rundt ulike spørsmål rundt dette.

NSF hadde med seg mange spørsmål inn i workshopen, blant annet:

  • Hva er pasienters og pårørendes ønsker for en fremtidig samhandling og oppgavefordeling?
  • Hvor realistisk er det med økt deltakelse av pårørende og frivillige i den konkrete helse- og omsorgstjenesten?
  • Hvilke muligheter kan vi se i økt deltakelse fra pasienten selv, pårørende og frivillige?
  • Hva betyr økt deltakelse av pårørende og frivillige for likestilling mellom kvinner og menn?
  • Hva betyr en endret rolle- og oppgavefordeling for sykepleieres roller, oppgaver og kompetansebehov?

Det ble holdt 17 innledninger på workshopen, fra Helsedirektoratet, KS, pasientorganisasjonene, forskningsmiljøene, kommunehelseledelse, utdanningsmiljø, Norges Røde Kors og NSFs ledergruppe og faggruppa for geriatri og demens. I tillegg presenterte Telemarksforskning noen foreløpige resultater fra et prosjekt NSF har bestilt fra dem om sykepleieres roller og oppgaver i fremtiden.

Vi fikk også besøk fra 92 år gamle Alma, i skuespiller Charlotte Frogners skikkelse, som fortalte på en svært humoristisk måte en historie om ensomhet og frykt, men også om glede og håp. Hun fortalte i all fortrolighet at hun ga seg selv et par ekstra «demenspoeng» – siden hun da fikk mer besøk fra familie og andre.

Brukerinvolvering i tjenestene – viktig, men lett å trå feil
Felles for tilbakemeldingene fra brukerorganisasjonene er at det er mye livskvalitet å hente, og også penger å spare, på å organisere samhandlingen mellom helsepersonell, pasienter, pårørende og frivillige annerledes. Det er viktig å ta høyde for den kompetansen pasienter og pårørende besitter, men også erkjenne begrensningene i deres kapasitet til å involvere seg i omsorgsarbeidet. 

Målfrid Ovanger

 

Brukerorganisasjonene understreket viktigheten av ydmykhet fra helsepersonell i samhandling med pasientene. Det ble redegjort for en rekke eksempler på enten paternalistiske «vi vet best»-holdninger, som da pårørenderepresentanten Målfrid Ovanger fikk avslag på trygghetsalarm med begrunnelsen at hennes demente mor «bare ville utløse alarmen i tide og utide». Hun understreket at hun bare er en frivillig, og at de uansett er kommunen som har det endelige ansvaret i eldreomsorgen; ikke pårørende. Arnfinn Aarnes i FFO mente problemet ikke var rettighetene, men kommunenes oppfølging av rettighetene.

Mental Helses nestleder Linda Øye stilte spørsmål ved om hvem som skulle medvirke – pasienten eller helsepersonellet. – Skal jeg måtte be om lov til å medvirke i mitt eget liv? undret hun. Hun ville være skipperen, men av og til ville hun trenge en los til å ta henne til bedre farvann.

Halvard Bergby

 

Tidligere kreftpasient Halvard Bergby understreket likevel at brukermedvirkningen kunne gå på helsa løs. Som da to av landets beste onkologer var i tvil om videre behandlingsløp, og endte med å spørre pasienten hva han syntes. – Hvordan kunne jeg vite det, når de ikke visste det? spurte han. Han understreket viktigheten av at brukermedvirkning krever forståelse av og kunnskap om valgmulighetene. Å vite når medvirkning er positivt og når det ikke er det er en vanskelig, men viktig balansegang.

Konsekvensene av forventningene om økt pårørendeinnsats på likestilling ble behørig adressert av forsker Astri Syse. Forskningsinstitusjonen NOVA har sett på tendensene til tildeling av hjemmetjenester på bakgrunn av pårørendes kjønn. Deres konklusjoner var at kvinner med sønner fikk gjennomsnittlig 25 prosent mer hjelp enn kvinner med døtre. Dette bekrefter tidligere undersøkelser om at pårørende kvinner utfører langt mer omsorgsarbeid enn pårørende menn, og at kommunene, på tross av regelverket, tar hensyn til denne kjønnsforskjellen i sine vedtak.

Sykepleieres roller og oppgaver i dette?
Konklusjonen fra de fleste var at sykepleiere fortsatt vil ha et vesentlig ansvar for oppfølging av den enkelte pasient, spesielt de aller skrøpeligste. Bruk av pårørende og frivillige skal være på avgrensete områder, der de har kompetanse, og der har kapasitet til å yte et bidrag. Helsepersonell vil fortsatt ha det overordnete omsorgsansvaret. – Vi kan ikke bygge ned tjenestene og basere oss på frivilligheten! sier Ulf Rikter-Svendsen i Norges Røde Kors.

Edith Roth Gjevjon

 

Forsker i sykepleie Edith Roth Gjevjon understreker at sykepleie både har et biomedisinsk og et humanistisk perspektiv. Dette er grunnlaget for god sykepleie, og disse perspektivene må videreføres også inn i fremtidens tjeneste. Sykepleiere sitter på en unik og nødvendig kompetanse, som må videreføres.

Likevel – det demografiske utfordringsbildet, og mulighetene som ligger i teknologi og bruk av ny kunnskap, gjør det også viktig å se på muligheter for at sykepleiere bruker sin kompetanse på andre måter. Dag Karterud ved Høgskolen i Oslo og Akershus snakker om utdanning for fremtiden, og trekker fram et scenario der sykepleierne ikke i like stor grad er utførere, men mer samhandlere, koordinatorer, tilretteleggere, rådgivere og veiledere – også overfor pasienten, pårørende og frivillige. – Sykepleiere må være villig til å dele på kompetansen, og ikke tenke revir, sier Karterud.

Heidi Haukelien ved Telemarksforskning mener det er avgjørende at grunnbemanningen i eldreomsorgen økes. Bare på den måten kan videreutvikling og nødvendig kompetanseheving sikres. Det er også viktig at man bruker spesialistene i det kliniske arbeidet, der det er mest behov for dem. Det blir viktig for NSF å få politikerne til å anerkjenne at vi alle har de samme målene. – Derfor må sykepleiere bli flinkere til å si fra, og til å ta sykepleiernes faglighet inn i det offentlige rom! avslutter Haukelien.

NSF vil arbeide videre med innspillene og takker alle deltakere for et høyt engasjement!

Trulte Konsmo

 

Innleggene som ble vist på workshopen finner du her:    
Trulte Konsmo Kunnskapssenteret - Utopien er allerede virkelighet -Hva kan vi lære fra Trento om å samarbeide likeverdig med pasienter og pårørende

Edith Roth Gjevjon Diakonova og UiO - Fra varme hender til profesjonell helsehjelp. På tide å fokusere på systematikk i framtidens hjemmesykepleie

Dag Karterud Høgskolen i Oslo og Akershus - Sykepleierutdanning – når målet er veiledning, samhandling med pasient og pårørende

Heidi Haukelien Telemarksforskning - Framlegging av rapport om ansvars- og oppgavedeling for sykepleiere - foreløpige resultater

Bente Skulstad Hdir - Hvem gjør hva i morgendagens omsorg

Alice Kjellevold UiS - Pårørendeinvolvering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten – lovgivning som ett virkemiddel!

Bjørg Landmark Drammen kommune - Trygg og selvstendig hverdag med GPS for pasienter og pårørende

Arnfinn Aarnes FFO - Pårørende til funksjonshemmede og alvorlig syke barn

Wenche Hammer Eidsberg kommune - Vurdering av behov for kompetanse hos eldre mottakere av hjemmesykepleie

Gitte Korvann, tidl. Gran kommune - Samhandling med pasienter og pårørende

Ulf Rikter-Svendsen og Brit Olssøn Norges Røde Kors - Samhandling mellom frivillig og offentlig sektor

Karen Kaasa Larvik kommune - My home is my castle, my nursing home and my hospital

Anne Greenwood Sawston Medival Practice

Astri Syse SSB - Betydningen av voksne barns kjønn for tildelingsvurderinger i kommunehelsetjenesten