Likestilling i revers

Av Anne Hansen Vartdal, 09.03.2016

 

Hovedtillitsvalgt i Lillesand Kommune, Eli- Ann Engelskjønn, har skrevet et viktig innlegg i Lillesandposten i anledning 8. mars og Kvinnedagen. Her kan dere lese innlegget hennes i sin helhet.  

 

LIKESTILLING I REVERS.

Dagens regjering demonstrerer stadig gjennom sin politikk at den ikke er opptatt av kjønnslikestilling, men av familienes «valgfrihet». Koblingen mellom en aktiv likestillingsog familiepolitikk gir mulighet til å kombinere lønnsarbeid og omsorgsarbeid. Denne valgfriheten betyr ofte kvinnenes ufrihet, ikke minst fordi de har svakere forhandlingskort på hånden. Vi ser konturene av en utvikling som vil reversere likestillingen i Norge.

I Likestillingsmeldingen gis en god beskrivelse av strukturelle likestillingsutfordringer, men regjerningen mangler tiltak som svarer på utfordringene. Likelønn, arbeidstid, deltid, pensjon og arbeidshelse er dessverre fortsatt like aktuelle på dagsorden til årets 8. mars.

Arbeidsmiljøloven medvirker til regulering av arbeidstid og likestilling. Det er nettopp de strukturelle føringene - et regulert arbeidsliv, gode permisjonsordninger, barnetilsynsordninger - som har ført til at Norge har høy sysselsetting og relativt høye fødselstall. Forutsigbarhet i arbeidsforholdet og arbeidstidsordninger som tar hensyn til omsorgsforpliktelser, er avgjørende for et likestilt samfunn. Det kan ikke være den enkelte families ansvar å løse tidsklemma. Arbeidstidsreglene er normgivende og endringene som ble gjort i 2015, vil i praksis føre til lengre arbeidsdager og hyppigere arbeid på søn- og helgedager. Dette vil ha enorme konsekvenser for familievelferden og samfunnets kollektive fritidsrytme. Det blir vanskeligere å kombinere omsorgsansvar med heltidsarbeid og flere kvinner vil velge å jobbe deltid.

Man ser fortsatt tradisjonell arbeidsdeling mellom kvinner og menn, både i arbeidsmarkedet og i familien. Trolig skyldes dette lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, som i de fleste familier gir kvinner dårligere forhandlingskort når det gjelder å tilpasse yrkesdeltakelse i forhold til familieforpliktelser. Dette medfører igjen at fedre vil jobbe enda mer for å kompensere for mors bortfall av inntekt.

«Oppmyking» av arbeidstidsreglene vil bidra til å sementere kjønnsrollene, ikke til økt likestilling, som regjeringen og arbeidsgiverne hevder. Dette følges opp av endringene i fedrekvoten og muligheten for å overføre deler av foreldrepermisjonen til den andre forelderen. I praksis vil dette handle om å overføre permisjon fra far til mor. Likelønnskommisjonen fastslo at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn øker i småbarnsfasen. Kvinners og menns ulike bruk av permisjonsordninger er et hinder for likelønn. Regjeringen legger opp til å forsterke dette. På sikt er det fare for at kvinner blir tvunget til å velge mellom lønnsarbeid og økonomisk selvstendighet - eller familie. Dette er et bilde vi kjenner fra andre europeiske land, der lave fødselstall er en stor bekymring. Kvinners arbeidskraft og bidrag til økonomien vil synke. En slik utvikling vil undergrave hele velferdssamfunnet vårt.

Arbeidstidsutvalget ofrer kvinnene. Flertallet i det regjeringsoppnevnte Arbeidstidsutvalget har foreslått at arbeidsgivere i den svært kvinnedominerte helsesektoren ensidig skal kunne fastsette turnuser med lange arbeidsdager/ uker, kort hviletid og økt helgearbeid. SSBs levekårsundersøkelser viser at ansatte i helsesektoren er blant de arbeidstakere i Norge som er mest utsatt for en rekke negative arbeidsmiljøforhold. Høyt sykefravær, helserelatert deltidsarbeid, høy turnover og tidligpensjonering bekrefter dette. Utvalget innrømmer at risikoen vil øke: (sitat) «Mens en utvidet adgang til unntak vil kunne øke risikoen for negative helseeffekter av lang og ubekvem arbeidstid noe, kan bidraget til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse føre til en samlet samfunnsmessig gevinst. Ofte vil ulemper og fordeler tilfalle forskjellige grupper. » Flertallet i arbeidstidsutvalget er med andre ord villige til å ofre arbeidstakerne i helsesektoren for å dekke opp arbeidskraftbehovet og den konstante mangelen på samsvar mellom oppgaver og ressurser. Som belønning skal de kanskje få hel stilling.

Heltidsarbeid er forutsetning for likestilling og derfor en av de viktigste sakene både for kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Arbeidsgiver vil ha det til at hyppigere helgearbeid er løsningen for mer heltid, slik arbeidstidsutvalgets flertall legger til grunn. Erfaringene fra den forrige regjeringens heltiddsatsning, viser at det er mange og ulike tiltak som er nødvendig for å oppnå en heltidskultur.

Ifølge registerbasert sysselsettingsstatistikk for 2013 ligger arbeidsstyrkens kvinneandel i Lillesand på 75,5% mot menns andel på 83,4%. Landsgjennomsnittet for kvinnelige sysselsatte ligger på 77,1%. Andel kvinnelige deltidsansatte ligger på skyhøye 41,2% i Lillesand, mot landsgjennomsnittet på 34,7%. Menn ligger til sammenlikning på 14,3% i Lillesand. Hva skyldes den høye andelens deltidsansatte kvinner i Lillesand?

Sykepleieryrket har alltid vært et krevende yrke. Mens arbeidervernloven av 1919 innførte 8-timers normalarbeidsdag, måtte sykepleierne vente til 1936. Fram til 1949 måtte sykepleiere slutte i yrket hvis de giftet seg. Yrket ble ikke ansett som forenlig med å ha familie. Deltid har vært og er fortsatt utbredt. NSFs mål er et arbeidsliv der både kvinner og menn kan være i heltidsarbeid fram til pensjonsalder. Skal vi rekruttere og beholde ansatte i helsesektoren, må vi sørge for gode lønns- og arbeidsvilkår - ikke øke belastningen. Arbeidstidsutvalget burde tatt tak i det som er den underliggende utfordringen i helsesektoren: å sørge for tilstrekkelig bemanning og kompetanse til å dekke de oppgaver som skal utføres. I stedet kommer flertallet opp med forslag som vil skvise de ansatte ytterligere og fjerne den bufferen tillitsvalgtes avtalekompetanse har vært mot uheldige belastninger.

Diskusjoner blant Norsk sykepleierforbunds medlemmer i Lillesand forteller om sykepleiere, helsesøstre og spesialsykepleiere med høy yrkesstolthet. Deltidsproblematikken er et stadig tilbakevendende tema. Mange sykepleiere oppgir å ikke ønske seg full stilling, da det i for stor grad går på bekostning av familielivet. Større stilling medfører ofte flere kvelder. Det fortelles dessuten om lav grunnbemanning uten toleranse for fravær som årsak til å måtte stille opp på ekstravakt. Ubekvem arbeidstid pekes på som belastende. Det er viktig at arbeidsgivere og politikere gjøres oppmerksom på at turnusarbeidere jobber etter Arbeidsmiljølovens unntaksbestemmelse. En god turnus er sykepleierens verneutstyr. Pasienter og pårørende får best kvalitet levert av en uthvilt sykepleier!

Blant medlemmene fortelles også om skuffelse over lønnsutvikling, både sentralt og lokalt. Spesialisering er lite attraktivt, da det vil ta ca 20 år å tjene inn tapt arbeidsinntekt under studiet dersom det ikke gis lønn under utdanning. Samhandlingsreformen pålegger kommunehelsetjenesten stadig mer spesialiserte oppgaver og behovet for spesialisert kompetanse øker. Politikerne og arbeidsgiver må bidra med å legge til rette for lønnsutvikling og kompetansehevende tiltak som sikrer innbyggernes tilgang på kvalitativt gode omsorgstjenesten også i fremtiden.

Norsk sykepleierforbund krever likelønn og verdsetting! En sammenligning Norsk Sykepleierforbund gjorde i 2015 av yrker som krever tre års høyere utdannelse, viste at ingeniører, journalister, kommunikasjonsrådgivere, økonomer, politibetjenter, grafisk designere og systemutviklere - tjener mellom 50. 000 og 180.000 kroner mer i snittlønn enn sykepleiere. Sammenligningen viser at mannsdominerte yrker får mer økonomisk uttelling for sin kompetanse enn det kvinnedominerte sykepleieryrket. I flere av yrkene som sammenlignes med sykepleieryrket, er det en overvekt av menn. Likelønnskommisjonen (2006) slo fast at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Når arbeid som hovedsakelig utføres av kvinner systematisk lønnes lavere enn mannsdominert arbeid, kalles det verdsettingsdiskriminering. Likelønnskommisjonen pekte også på at den norske modellen for lønnsdannelse og lønnsforhandlinger bidrar til å opprettholde lønnsforskjellene. Verdsettingsdiskrimineringen rammer særlig de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor; yrkesgrupper som har sitt arbeid hovedsakelig i offentlig sektor og derfor ikke har noe alternativt og konkurrerende arbeidsmarked. Selv om det ikke er noen hemmelighet at utdanning i Norge lønner seg langt mindre i offentlig enn i privat sektor, er det rimelig å forvente at utdanning skal lønne seg. Men i følge en undersøkelse fra SSB (Kirkebøen, L. : Forskjeller i livsløpsinntekt mellom utdanningsgrupper. SSB-rapport 43/2010. ), er dette en sannhet med store modifikasjoner. Sammenlignet med en person med kun videregående skole, allmennfag, vil en sykepleier over livsløpet tjene 13 prosent mindre! En førskolelærer vil tjene nesten 20 prosent mindre, og det er neppe tilfeldig at vi finner disse to kvinnedominerte utdanningsgruppene nederst på tabellen. Da snakker vi om hvorvidt det faktisk skal lønne seg å utdanne seg til enkelte yrker i dette landet, yrker som er helt avgjørende for landets velferdsproduksjon.

Kjønn styrer verdsetting av kunnskap, og både myndigheter og arbeidsgiverne må ta et større ansvar for denne urettferdigheten. Sykepleiere er kunnskapsarbeidere, og i 2035 vil vi i følge SSB mangle 30 000 sykepleiere, jordmødre og helsesøstre. Det er åpenbart kjønnsforskjeller i hvordan kunnskap blir vurdert, og det er uakseptabelt at dette får vedvare. Vi har en stor arbeidskraftreserve i deltidsansatte og svært kompetente sykepleiere i deltidsengasjementer. Gi sykepleiere lønns- og arbeidsvilkår som er attraktive nok til å rekruttere og beholde arbeidskraften i sykepleieryrket!