Innovasjon og forandring, ja takk!

Av Anette Ottesen, 28.10.2016

Redaktøren har ordet.

For akkurat en måned siden ble det arrangert sykepleiekongress i Oslo med fokus på ‘Ny tid, nye roller’. 1600 ivrige sykepleiesjeler var så heldige å få suge til seg inspirasjon og kunnskaper i to fulle dager. Nå, en måned etter kongressen, sitter jeg igjen med langt mer enn to ubrukte drikkebonger. Den har gitt meg et helt nytt fokus; Innovasjon.

Dag og natt går vi på jobb med oppbrettede armer, klare til å ta i mot slagpasientene våre, deres pårørende, samarbeide tverrfaglig - enten det er i akuttfasen, på operasjonsbordet, eller i rehabilitering. Vårt arbeid er så komplekst og bygger på alt fra kunnskaper om kropp, sykdom, bevegelse, kosthold, levevaner, evne til kommunikasjon, gode observasjoner, gi støtte og så videre. Jeg kunne nok snakket i dagevis om de mange arbeidsoppgavene vi skal utføre, hvilke ansvarsområder vi har og hva som kreves i møtet med pasienten og hans nettverk. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne snakket like lenge om ting jeg ikke synes fungerer optimalt, hva jeg skulle ønske var annerledes, og hvordan vi kanskje kunne løst disse utfordringene - Vi trenger forandring.

 

- Og forandringen er alt i gang og skjer hver dag. Noen ganger kan forandring minne om en genser som er noen størrelser for liten. Med det mener jeg at forandring ofte kan føles ubehagelig. Nye prosedyrer, nye redskaper sitter ikke i fingertuppene, og det stjeler verdifull tid i en travel hverdag. Man ønsker seg bedre kvalitet, uten at det gjøres noe med kvantitet, bemanningen er den samme. For en sliten, overarbeidet sykepleier kan forandring føles tøft, selv om vi ikke ønsker å ha det slik vi har det i dag. Men vil bemanningen se bedre ut i fremtiden?


Eldrebølgen vil snart skylle inn over Norge, og det er nå engang slik at det gjerne er de eldre som blir syke. Gjennomsnittsalderen på førstegangs hjerneslag er 75 år for menn og 78 for kvinner (kilde: helsenorge.no). Vi kan derfor anta at antallet hjerneslagpasienter vil øke i takt med at befolkningen blir eldre. Kanskje det letteste for oss hadde vært å fokusere på å hindre at disse får hjerneslag i utgangspunktet. Camilla Stoltenberg, en av foredragsholderne på årets kongress, mente at det viktigste vi kunne gjøre for å takle fremtiden var å jobbe helsefremmende. Hun påpekte at i de landene hvor alkohol ble konsumert i store mengder, var det også flere som misbrukte alkohol og hadde problemer enn i land med lavere konsumering. Med det kan vi si at jo sunnere befolkningen er, jo færre vil få livsstilsykdommer.

Et bilde på sykepleieren som har blitt hengende med meg etter kongressen ble presentert av professor i sykepleie, Philip Darbyshine fra Australia: Han sammenliknet sykepleieren med et hamster som tråkket i hjulet. Hver dag går vi på jobb, og løper og løper for å holde hamsterhjulet igang. På slutten av dagen er vi ikke kommet noe lengre, annet enn at vi har sørget for at hjulet har gått rundt. Vi klarte det ved hjelp av overtid og på bekostning av dårlig rygg. Hvis vi sier at hjulet er et bilde på helsenorge, kan det faktum at vi får flere pasienter, med antagelig nye diagnoser vi enda ikke vet om, gjøre hjulet større og tyngre, og dessverre er det nå engang sånn at det ser ikke ut til at vi får så særlig mange flere hamstere.

 

Alle skal ikke bli sykepleiere, alle passer ikke til det. Det er ikke alle som kan gå 8 timer uten å tisse, eller skifte en seng med en hemiparetisk mann på 150 kilo oppi, samtidig som det ikke kommer en eneste brett på lakenet. Alle kan ikke stå inne hos en familie som venter på at en far skal dø og vise empati og forståelse, for så å gå inn på neste rom og le med en pasient som forteller en vits. Derfor kan en anta ut fra utsiktene for antall mennesker i arbeidsalder i fremtiden at det blir færre av oss. Det store spørsmålet vi alle må stille oss, er hvordan skal vi klare å få hjulet til å gå rundt hvis det ikke er mulig?

 

Som vi gang på gang fikk høre på årets sykepleierkongress, vet vi lite om hvordan sykepleierollen vil se ut i fremtiden. Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at den ikke vil se ut slik den gjør idag. Det handler ikke om vi vil forandre oss eller ikke. Det handler om hvordan vi vil forandre oss.

                           

Er dette fremtidens sykepleiere?

 

I en rykende fersk meningsmåling utført av Arbeids-Forsknings-Instituttet (AFI) svarte hele 7 av 10 nordmenn at deres arbeid ikke kunne erstattes av maskiner. Skal vi tro en rapport lagt frem av World Economic Forum vil mange av dagens yrker forsvinne innen de neste 10 årene. De kaller det den fjerde industrielle revolusjon, og omsorgsbransjen står også på listen over yrker som vil merke endringer. Allerede i dag lener vi oss på mye elektronikk i jobben vår. Vi dokumenterer på datamaskiner, vi bruker medisinsk teknisk utstyr, ja, noe så enkelt som å ta et blodtrykk må vi gjøre med en maskin. Dagens sykepleierstudenter føler seg ikke trygg på manuell blodtrykksmåling, dette er en tapt kunst. I fremtiden vil sikkert en enda større del av våre rutinemessige arbeidsoppgaver bli forenklet - takket være teknologi.

 

Men kan vi erstattes av roboter? Det er noe jeg har spurt meg selv om, helt siden Philip Darbyshine stod på scenen på årets sykepleierkongress og sa det var naivt å tro at man ikke kunne erstattes av en maskin. I disse dager utformes et pakkeforløp hjerneslag. Pasientene våre skal plasseres på samlebåndet, behandlingen skal standardiseres. De skal gjennom en ferdig utarbeidet behandlingsplan som skal sikre lik oppfølging for alle som får et slag. Da pakkeforløp kreft ble innført, hadde det umiddelbar effekt på forløpstidene. Kan det ha den samme positive effekten for våre pasienter, vil jeg ønske pakkeforløp velkommen med åpne armer. Dog har jeg undret meg over hvor lang tid det vil ta før roboter kan overta alle arbeidsoppgaver som er standardisert og ferdig bestemt.

 

Dette høres kanskje ut som dystre spådommer for vårt yrke, men det er det ikke ment som å være. Jeg har absolutt troen på fremtidens sykepleier, og jeg tror teknologien kan hjelpe oss så vi slipper å løpe i hamsterhjulet hver dag. Jeg håper endringene kan gi oss mer tid til mellommenneskelige arbeidsoppgaver. Kanskje prosedyrekunnskapen vil ha mindre betydning på sykepleierskolen i fremtiden, og gi plass til et større fokus på etikk, klinisk erfaring og pedagogikk.

 

Innovasjon er ikke bare et fint ord vi har satt på dagsorden for å få ros fra internasjonalt hold. Det handler om å se det som kommer, å få være med på den endringen som kommer. Det er forskning som gjør at vi går fremover. I lille Norge har vi flotte sykepleieforskere som bidrar til sykepleierfaget og har fokus på hjerneslag. Slagkraft skal vie mye tid til disse i de kommende nyhetsbrevene. Likevel bør ikke endring kun være et fokus hos forskere og ledelsen. Jeg har tro på at vi som sykepleiere vet mye om hvordan vi vil ha det, og kan sitte med gode ideer til hvordan det kan løses.

 

Mitt budskap til dere alle er, ikke bare stå på den trygge brygga og kjenn på vannet med tåa, på den måten er det natta før vi kommer oss nedi vannet. Hopp uti med hodet først. Kanskje vannet føles ubehagelig i starten, men merkelig nok er vi laget slik at vi fort blir vant til det. Så får vi bare håpe at vi alle har lært oss å svømme når vannet er rundt oss på alle kanter.

 

Lykke til med innovasjonen som kommer, mine damer og herrer. Jeg tror vi alle er rustet til å takle det. Vi er tross alt sykepleiere.

Anette Ottesen

En slagkraftig redaktør

Tegninger av: Mathias 9 år.