Tanker i mai

Av Anne Hansen Vartdal, 03.05.2019

Vi har lagt bak oss den første uke i mai.

I år markerte jeg 1.mai og gikk i tog bak fanen til støtte for sykehuset og barneavdelingen. Etterpå var det taler og appeller fra de partiene som LO har valgsamarbeid med.

Det gav meg noen tanker. Fra talerstolen kalles vi alle, uavhengig av kjønn, «kamerater», og minnes på hva som har vært kjempet fram av avtaler og rettigheter i arbeidslivet.  

Det slår meg, kamerater, gjelder disse rettighetene alle? Hvordan fungerer det i vårt kjønnsdelte arbeidsmarked?

Tidligere denne uka ble vi gjort kjent med Revisjonsrapport om Pleie- og omsorgstjenestene i Gjerstad kommune (artikkel i Aust-Agder Blad). Der ble det satt fingeren på mye som ikke fungerer. Blant annet ganske tydelig slått fast at tillitsvalgtes medbestemmelse ikke var ivaretatt, mange ansatte opplevde utilstrekkelig bemanning og stress på jobb og at avvikssystemet ikke ble fulgt opp. Disse temaene har våre tillitsvalgte tatt opp med ledelsen over flere år, for døve ører. Det er merkelig at det det må en revisjonsrapport bestilt av Kontrollkomiteen i respektiv kommune til før det tas på alvor! Samtidig all honnør til de tillitsvalgte som har vågt å si ifra!  Det er fremforhandla rettigheter og lover som de har pekt på ikke blir fulgt opp. Kamerater, hadde dette skjedd på en mannsdominert arbeidsplass? Ville tillitsvalgte vært tatt på alvor der?

På sykehuset skal det kuttes på kostnader og redusere antall ansatte. Samtidig skal driften effektiviseres og produksjonen opp. Tillitsvalgte(TV) skal involveres, men opplever at de har liten makt. Det lages risiko- og sårbarhetsanalyser som lyser knallrødt. TV etterspør tiltak og faglig forsvarlighet, men opplever ikke få svar. Dette har en pris. Ansatte betaler, med stor arbeidsbyrde, stress, følelse av utilstrekkelighet, press på å jobbe ut over sin oppsatte arbeidsplan. Hvordan er det kamerater? Ville de godtatt dette på en mannsdominert arbeidsplass?

Sykepleiere høster stor tillitt i samfunnet, men tar vi for stort ansvar for pasientene på egne skuldre? Slik at kutt blir vellykka og mangler dekket over? På flyet får vi beskjed om å ta på «egen maske først» - så hjelpe sidemannen. Så kamerater, vi må sette klarere grenser for oss selv, slik at vi kan hjelpe pasientene også framover!

Fra talerstolen hyllet de «normalarbeidsdagen» og at vi må verne om denne. Normalarbeidsdagen forstås slik: åtte timer arbeid, åtte timer fritid og åtte timers hvile. Kjempet fram av fagbevegelsen! De aller fleste av NSF sine medlemmer jobber etter unntaksbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven(AML). I loven står det at det er TV som kan godkjenne slikt arbeid, arbeidsgiver kan ikke ensidig bestemme hvordan turnusen din skal være. Vi opplever press på arbeidstiden. Arbeidsgivere pålegger mer helgejobbing, ønske om kort hviletid og lange vakter.

Det har kommet meg for øret at NSF oppleves så vanskelig fordi vi protesterer mot flere helger, stiller krav rundt ordninger med lange vakter og påpeker faren ved kort hviletid. Det er ikke fordi sykepleiere ikke vil jobbe vi er opptatt av dette, men fordi forskning og arbeidstidseksperter advarer mot helse risikoene. Det er vern om arbeidstakere etter AML vi påpeker! Arbeidstidsforskere har påpekt at HMS- arbeid i sykehus er lagt opp etter mal til Nordsjøarbeidere, med fokus på teknisk og ytre fare. Samtidig som de påpeker at arbeidstidsordninger og turnus er vårt viktigste vern og at dette burde ha større fokus HMS- arbeidet i sykehusene.