Fredagshilsen fra fylkeslederen - uke 23

Av Line Orlund, 09.06.2019

Store deler av denne uken har jeg vært på møte med de andre fylkeslederne. I NSF er vi kun en frikjøpt politiker i hvert fylke. Vi som har denne rollen har i tillegg til daglig drift av hvert vårt fylkeskontor, også overordnet ansvar det politiske arbeidet i fylket. Det er selvfølgelig mange måter å gjøre det på, og det er alltid inspirerende å høre hvordan de andre fylkene jobber.

Fra 1. januar får vi et nytt norgeskart med 11 fylker. Dersom ikke en annen modell velges, vil våre nåværende vedtekter gjøre at dette også er slik NSF vil organiseres. Det er imidlertid ingen selvfølge at NSF skal organiseres etter fylker som vi er i dag. Det ligger ikke vesentlige helsetjenester i de nye fylkene og NSF nedsatte derfor et prosjekt som skulle se om det er andre modeller som passer bedre.

Prosjektet som har jobbet med ulike organisasjonsmodeller for NSF har lagt frem fire alternativer som landsmøtet i november skal ta stilling til. Slik jeg ser det, er forslaget om at vi skal organiseres oss som fylkene det mest sannsynlige. De andre tre forslagene, fylkesmodell med delt Viken (12 områder), samarbeidsområde modell (6 områder) eller å beholde dagens modell (19 områder) trenger alle 2/3 flertall for å bli vedtatt. Per i dag er min vurdering at det er lite sannsynlig. Selv om jeg tror vi ender opp med en fylkesmodell, er jeg glad for at vi har hatt en god prosess for å gjennomgå NSF som organisasjon.

Prosjekt ekstraordinære medlemmer
Som dere vet har NSF Oslo et pågående prosjekt som retter seg mot sykepleiere med rett til ekstraordinært medlemskap og norsk som 2. språk. Da vi startet var det bl.a. fordi vi så at vi måtte forbedre medlemstilbudet vårt til sykepleiere som søker norsk autorisasjon (ekstraordinære medlemmer), men det var også et mål å bidra til tilgang på kurs i det vi i starten kalte "helsenorsk" fordi vi så mange etterlyste det. Nå er det litt over et år siden vi startet og vi har lært mye.

Den viktigste erkjennelsen vi har gjort er at det er veldig, veldig krevende å få autorsasjon dersom man har sin utdannelse fra land utenfor EU/EØS. Den andre tingen som er blitt helt klart, er at vi ikke snakker om behov for "helsenorsk", men om et kurs med sykepleiernorsk.

Vi har sjekket ut ulike webbaserte kurs i norsk og har funnet et som vi mener vil egne seg for å supplere med en modul med sykepleieterminologi. I disse dager tester vi kurset vi tenker egner seg som utgangspunkt, på sykepleiere med norsk som 2. språk. Vi har fortsatt noen få testlisenser og hører gjerne fra sykepleiere som kan tenke seg å prøve kurset. Ta evt kontakt med frank.ryghaug@nsf.no. De som tester grunnkurset nå, vil være en naturlig referanseggruppe for sykepleiermodulen som vi håper å få på plass.

Sykepleiere fra EU/EØS og Norden
For sykepleiere som har sin utdannelse fra disse landene er det veldig enkelt å få autorisasjon. Man fyller ut en elektronisk søknad der man laster opp vitnemål, karakterutskrift og autorisasjon fra sitt hjemland. Så betaler man et gebyr på 1165 kroner. Saksbehandlingstiden er fra 8-12 uker - og så får man tilsendt autorisasjon. Det stilles ingen språkkrav til disse fra myndighetenes side, men de fleste arbeidsgivere krever at disse sykepleierne dokumenterer norskkunnskaper enten ved at de må ta en "test i Norsk høyere nivå" også kalt Bergenstesten eller test hos kompetanse Norge (VOX), eller ved at arbeidsgiver avholder en test ved ansettelse. Etter selv å ha tatt Bergenstesten  på Folkeuniversitetet, mener jeg det er et helt rimelig krav at arbeidsgivere stiller krav om at man har bestått en test som viser at man har norskkompetanse på et såkalt B2-nivå. Bergenstesten jeg tok er delt i en skriftlig del og en muntlig del. Den skriftlige delen er en forholdsvis omfattende skoleeksamen på fem timer.

Sykepleiere som har sin autorisasjon fra land utenfor EU/EØS og Norden
For disse sykepleierne er veien svært lang, og jeg tror jeg har hold for å si at den for de fleste er så lang at de ikke har mulighet til å klare det uten å ha en arbeidsgiver eller annet nettverk i Norge som støtter dem. Vi har hatt flere sykepleiere som forteller at det nesten er enklere å ta hele sykepleierutdanningen på nytt, enn å få den de har fra sitt hjemland, godkjent. 

Veien til autorisasjon:
I motsetnng til de fra EU/EØS, må disse oppfylle en rekke tilleggskrav før man kan få utdanningen godkjent. I tillegg til språkkrav der testen koster rundt 3500 kroner, må man ha noe som heter "nasjonale fag". Dette er et omfattende kurs som sist jeg sjekket går over 13 uker. Det arrangeres bare et par ganger i året og bare noen få steder i landet. Kurset er knallbra sier de som har gått det, men det er også dyrt. Det eneste kurset vi finner nå i 2019 er på Folkeuniversitetet og koster 25 000 kroner. Kurset inkluderer da også prøve i medikamentregning (som disse sykepleierne også må ha). Til slutt må man ta en fagprøve som oppgis å koste fra 9000 kroner. Litt kjapp hoderegning viser at det dermed minimum koster 37 500 kroner. I tillegg vil de fleste av disse få beskjed om at de trenger praksis innenfor flere områder, særlig da eldreomsorg og psykiatri, ikk uvanlig med 8 uker av hver. Hvis man i tillegg har i bakhodet at de som kommer hit, ofte kommer fra land der det kreves oppholdstillatelse for å være her. Mange må kunne dokumentere fast stilling på minst 80 % for i det hele tatt å få være her. Noen som er overrasket over at de fleste gir opp? 

Inntil nylig så vi at de som var sykepleiere fra land utenfor EU/EØS i stor utstrekning fikk autorisasjon som helsefagarbeidere i påvente av prosessen med å få autorisasjon som sykepleiere. Denne uken fikk jeg informasjon om at reglene for å få autorisasjon som helsefagarbeidere også er strammet inn, nå må man ha bestått språkkrav også for å få autorisasjon som helsefagarbeider. Er dette i det hele tatt mulig å få til?? Er kravene like strenge og omfattende i andre land?