Fredagshilsen fra fylkeslederen - uke 38

Av Line Orlund, 21.09.2019

De siste dagene har jeg vært på et utrolig spennende og lærerikt studiebesøk for å se på forebyggende rusomsorg i Lisboa. De har i mange år jobbet på en helt annen måte enn stort sett alle andre vestlige land - og nå kan man virkelig se hvor stor forskjell det har utgjort. 

Ledelse har også vært et viktig fokus denne uken. Den årlige nasjonale lederkonferansen i regi av NSF og faggruppen for sykepleieledere ble arrangert i Trondheim og det var som vanlig et knallbra program. Jeg deltok også på generalforsamlingen til faggruppen som ble arrangert samtidig.

Lederkonferansen er bygget opp med plenums- og parallellsesjoner om hverandre. Totalt deltok over 450 sykepleieledere fra hele landet. I tillegg til et spennende program er lederkonferansen også et sted der ledere treffer hverandre og det er viktig. For en vanlig sykepleier som jobber ute hos pasientene, mener jeg lederen og hans/hennes lederstil er en av de mest avgjørende faktorene for om man trives på jobb, eller ikke.

Jeg blir bekymret over hvor liten innflytelse mange ledere har i dag, og hvor liten kapasitet de har til å drive "god ledelse". Ledere trenger både tillit, handlingsrom og ressurser for å være gode ledere.  Vi trenge ledere som forstår de valgene og prioriteringene vi gjøre, ute i møtet med pasientene. For meg er det en selvfølge at våre ledere må ha sykepleierkompetanse for å kunne forstå de situasjonene vi står i, for å kunne veilede og for å kunne prioritere riktig i en tid der ressursene er knappe. Nettopp derfor blir det helt håpløst når vi har et system som i all praksis "struper" lederne våre. Hvor er de som skal bistå lederes slik at han/hun faktisk har tid til å være leder for de ansatte?  Hvor er støttepersonellet blitt av? NSF Oslo har fremmet en sak til landsmøtet i november der vi krever en ytterligere styrking av NSFs ledersatsing. Vi må som organisasjon påvirke slik at lederne får bedre arbeidsbetingelser - det vil nesten umiddelbart få positive effekter for alle de tusenvis av sykepleiere som opplever at de ikke blir sett godt nok i hverdagen. En leder med tid til å lede vil kunne fange opp behov for opplæring, vil kunne sikre at man prioriterer riktig med de ressursene man har. Jeg nøler ikke engang med å hevde at manglende fokus på lederes rammebetingelser faktisk er en av grunnene til det høye sykefraværet i helsevesenet.

Inkluderingsprosjektet
NSF Oslo har i snart to år hatt et prosjekt som vi nå har gitt navnet "Inkluderingsprosjektet - NSF Oslo". Det handler primært om å bistå medlemmer med norsk som 2. språk. Vi vet at det er mange sykepleiere som kommer til Norge. For å kunne jobbe her, trenger de en norsk autorisasjon. Hvis man er fra et EU/EØS-land, er det enkelt. For dem er det "formelt" bare språket som er en utfordring. Jeg skriver "formelt", fordi jeg er opptatt av at selv om myndighetene automatisk innvilger disse sykepleierne norsk autorisasjon, betyr ikke det at de uten videre vil fungere godt i et norsk arbeidsliv. Også disse trenger å kunne språket godt og de trenger informasjon om hvordan helsevesenet fungerer hos oss.

Jeg holder nå på å lese rapporten riksrevisjonen har gjort for å vurdere autorisasjonsprosessen for bl.a. sykepleiere. De konkluderer med at dette ikke er enkelt. Sånn kan vi ikke ha det! Kommer man fra land utenfor EU/EØS er det blitt tilnærmet umulig å få autorisasjon med mindre man har et nettverk eller en arbeidsgiver som støtter opp i Norge. Disse sykepleierne har et enormt behov for veiledning og vi bygger nå opp kompetansen vår for å kunne gi de som melder seg inn i NSF nettopp det. Fra man søker om autorisasjon i Norge, er disse sykepleierne velkomne som ekstraordinære medlemmer i NSF.  Veien mot autorisasjonen er krevende og de fleste kommer ikke i mål, slik systemet er i dag. Nå får disse sykepleierne heller ikke autorisasjon som helsefagarbeidere som det tidligere nesten var automatikk for. I inkluderingsprosjektet jobber vi både med språk og med å bygge opp vår kompetanse på dette området. I slutten av oktober skal vi ha et nytt informasjonsmøte om status i prosjektet.

Studietur for å lære om forebyggende rusarbeid
Nå i slutten av uken har jeg vært så heldig at jeg har fått anledning til å besøke Lisboa og sett på hvordan de organiserer arbeidet med rus og avhengighet der. Jeg visste det var forskjeller i måten vi arbeidet på, men jeg må si jeg er overrasket over hvor mye de har fått til. Vi besøkte myndigheter, avdelinger for avrusing, dagsentre, treningsavdelinger og gatenære tilbud som "metadonbussen".  Det viktigste var imidlertid å se hvor mye fokus de har på skadereduserende tiltak og ikke minst på forebygging. De har knapt overdoser blant rusavhengige i Portugal. Med en befolkning på 10 millioner innbyggere, har de i mange år ligget stabilt rundt 20 som dør av overdose hvert år. Til sammenlikning er det i Norge i rundt 250 som dør av overdose hvert år - og vi har en mye lavere befolkning. Her snakker man ikke om å starte med avrusing som jeg ofte opplever ses på som en start i Norge. Her starter man behandling som inkluerer motivering til et nytt liv, ofte mange måneder før man kommer inn på avrusing. Jeg har også lært mye av hvordan de møter ungdom som prøver rusmidler. Her har de et helt apparat for forebygging som jeg i hvert fall ikke er kjent med at vi har i Norge.

Nå skal jeg innhente mer informasjon om forholdene i Norge og Oslo, så jeg er sikker på at de sammenlikningene jeg gjør er riktige. Dette har vært noen slitsomme dager, men himmel så mye jeg har lært som jeg kan bruke i diskusjon med politikerne i Oslo fremover. Kanskje vi skal arrangere en temakveld der vi forteller dere medlemmer om det vi har sett og lært?

Oslokomtoret besøker metadonbussen i Lisboa. Her sammen med sykepleierne som jobber på bussen.