Forbundslederens 8. mars-tale i Stavanger

Av Arild Berland, 09.03.2020

Hovedtaler i årets 8.mars-markering i Stavanger var NSFs forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen. Var du ikke blant de 2000 som hørte talen i Byparken kan du lese den i sin helhet her.

Vi skal godta at det er forskjell på folk.

Som samfunn er vi avhengige av forskjellighet. Ulikheter som utfyller hverandre. Å være opptatt av likestilling, er å være opptatt av å skape et enda bedre samfunn. Likestilling er fremtid, likestilling er fremskritt, likestilling er utvikling av samfunnet.

Da kan vi ikke la holdninger eller struktur begrense folkets verdi. Det er ikke greit at noen har dårligere forutsetninger for å leve opp til sitt eget potensial – bare fordi de er det de er. Slike forskjeller kan vi ikke ha. Alle er ikke like men vi må stille likt for å kunne hente ut det beste i hver av oss.

Sånn er det ikke. Dessverre.

  • Kvinner er overrepresenterte i statistikken over langtidssykemeldinger og uføretrygd.
  • Sykdommer som i størst grad rammer kvinner, får mindre oppmerksomhet enn sykdommer som oftest rammer menn.
  • Kvinners helse har fortsatt lavere status i forskningsmiljøer
  • Kriterier for å få yrkesskadeerstatning, revidert sist gang for 60 år siden – før kvinner kom inn i arbeidslivet, kriteriene favoriserer ansatte i tradisjonelle mannsyrker, men kvinner får ikke mindre prolaps sjøl om jobben er utført med omsorg og indre motivasjon!

Dette er kulturell og strukturell ulikhet. Yrkesskade i et mannsyrke er en ulykke, mens en yrkesskade i et kvinneyrke er normalen.

Det er ikke å stille likt! Og alle taper på det.

Jeg er en leder av 120 000 sykepleiere – et klassisk kvinneyrke.

Men de utfordringene som møter kvinnelige sykepleiere, med tanke på lønn, deltidsstillinger og arbeidstid tilpasset historisk tid, de utfordringene møter også mannlige sykepleiere. Jeg fører en kamp for både menn og kvinner knyttet til disse strukturelle utfordringene.

Utfordringer som gjelder sykepleiere – men problemene som får konsekvenser for pasient, pårørende, helsetjenestene og samfunn.

--------

Som i mange andre sammenhenger vil de urettferdighetene som rammer kvinner, ramme innvandrerkvinner – våre medvandrere verst. Eller som Safia Abdi Haase sa på klingende Harstadialekt etter å ha havna i Nord-Norge etter en strabasiøs ferd på flukt fra Somalia: Æ e ferdig vandra! Safia, og mange som henne med lignede historier, har kommet hjem på nytt, men reisen fra fordommene, forventningene og usikkerheten er ikke nødvendigvis over.

I snitt har innvandrerkvinner en større svulst når de når de får sin brystkreftdiagnose enn etnisk norske kvinner. I noen etniske grupper er dødeligheten på hele 50 pst – mer enn dobbelt så høyt som etnisk norske kvinner.

Et likestilt samfunn er et sunnere samfunn, og da må vi må finne måter å unngå at forskjeller oppstår på grunn av etnisitet, klasse og kjønn. Kvinnekampen er en del av dette. En del av en større kamp for mer likestilling og mindre forskjeller i samfunnet.

8. mars-markeringen er viktig fordi den minner oss på at forskjellene – og den minner oss på de ofte, ubevisste holdningene som påvirker hva ei kvinne kan gjøre eller ikke gjøre

Da jeg stilte til valg som forbundsleder av Norsk Sykepleierforbund fikk jeg spørsmål – også fra våre egne – kvinner, sykepleiere og tillitsvalgte, feminister- noen lurte hvordan jeg skulle klare arbeidet som toppleder, samtidig som jeg hadde barn. Jeg lurer på: Får menn slike spørsmål? (For ordens skyld. Mine barn er 14 og 18 år.

Noen velger som meg. Andre velger annerledes. Det handler om å ha muligheten til å velge riktig for seg – i sin familie. Det er ikke noe motsetningsforhold mellom å heie fram kvinner som gjør det samfunnet oppfatter som utradisjonelle valg - samtidig som vi hedrer de kvinnene som velger mer tradisjonelle spor.

----

Med en klode under press – med klima i ulage, migrasjon og ubalanse - trenger vi alle – på sitt beste – i nye allianser med mer samhold og uten unødvendige begrensninger.

Kampen for kvinner sine menneskerettigheter, også i andre land, er helt sentralt for den internasjonale kvinnekampen. Det er derfor så rart å hvert eneste år lese kommentarer til 8. mars,  – at om vi nå absolutt MÅ lage en sak om kvinner så burde vi snakke om hvordan det er i andre land enn i det såkalte likestilte Norge.

Det virker som om oppfatningen er at dersom en er opptatt av likestilling i et land som er mer likestilt enn Saudi Arabia, så er du ikke opptatt av likestilling i det landet.

Det er selvfølgelig bare jåssprat. Det er mulig å være engasjert i både likestilling i Norge og mindre likestilte land enn Norge.

  • Det er mulig å være for bedre helse i Norge, selv om Sudan har et dårligere helsetilbud enn Norge
  • Det er mulig å være for bedre utdanning i Norge, selv om Afghanistan har et dårligere skoletilbud enn Norge
  • Det er mulig å være opptatt av kriminalitetsbekjempelse i Norge, selv om kriminaliteten i Mexico er skyhøy

 

Og - det er mulig å være opptatt av likestilling i Norge, selv om kvinner har det verre i andre land.

Det er heller ikke norske kvinners arbeid aleina å skape bedre forhold for kvinner i andre land. Det er folks ansvar å skape bedre samfunn for folk uansett land.

I FNs bærekraftsmål har verden fått en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Dette er også godt nytt i kampen for kvinners rettigheter:

Kvinner har her en nøkkelrolle for om vi i det hele tatt vil klare å nå målene. Óg: for å kunne fylle rollen er kvinners rettigheter helt avgjørende. Jeg skal gi dere et stikkord: Befolkningsvekst.

Kanskje er det på tide å smelle eggstokkene i talerstolen i FN sånn at det går opp for flere at kvinners kontroll over egen reproduksjon ikke bare har direkte innvirkning på befolkningsveksten, men også fører til at man i mye større grad kan dra nytte av kvinners ressurser i arbeids- og samfunnsliv. Ressurser vi trenger! Ikke bare globalt, men også her hjemme.

I Perspektivmeldingen fra Regjeringen står det at man fra 2030 vil ha et finansieringsgap i statsbudsjettene på 5 milliarder årlig. ... 5 milliarder.. Er det derfor Sykehuset Østfold for ei knapp uke siden saksøkte fire sykepleiere? - fordi de benyttet sin lovbestemte rett til å få 100%-stillinger?

Altså, ministere, politikere og ledere av helsetjenestene - Gapet i budsjettet blir ikke borte med å trekke for retten folk som har lyst til å jobbe mer!

Og det er heller ikke måten å gjøre det på om man ønsker flere til omsorgsyrkene. Det er mangel på sykepleiere og helsefagarbeidere. Globalt - som i Norge.

Per 8. mars 2020 så er det ingen yrkesgruppe det er vanskeligere å rekruttere enn sykepleiere. Og det er synd – selv om det kanskje ikke er så rart:

43% av utlyste stillinger er deltid. Og når lønna i utgangspunktet ikke er all verden blir det umulig å få lån til bolig når det du har å slå i bordet med er en 17,5% stilling som hjemmesykepleier – i vikariat. Et vikariat, fordi hun som hadde stillingen før deg har blitt sjuk. Fordi arbeidet er så krevende at man blir syke, og etter hvert uføre i snitt opp til 8 år før pensjonsalder.

Hva om 2020 kunne være året for handling. - og anerkjennelse - fra våre valgte ledere? 2020 er nemlig sykepleier- og jordmoråret. Det er en tydeliggjøring av sykepleiens betydning for oppnåelsen av FNs bærekraftsmål. For å sitere Dr. Tedros i verdens helseorganisasjon: invester i sykepleiere og det vil gi dere balanse i budsjett, økt pasientsikkerhet og et mer likeverdig helsetilbud, i tillegg til steg på veien for likestilling mellom kvinner og menn.

--

Jeg har et ønske om å viske ut forskjellene. De unødvendige forskjellene.

Vi skal ikke forsøke å fjerne forskjellene som av naturlige årsaker ligger der, eller ulikheter i et mangfold som utfyller hverandre til felles beste. Det er de åpenbart unødvendige forskjellene jeg vil til livs. Forskjellene som ligger der som resultat av foreldede tradisjoner, maktstrukturer, dårlige holdninger eller som rett og slett bare er der av gammel vane.

Jeg er feminist. Ingen skal diskrimineres – heller ikke på grunnlag av kjønn. Å kjempe for et mer likestilt samfunn er å kjempe for et enda mer sivilisert samfunn - et mer utviklet samfunn - et mer moderne samfunn. En høyere sivilisasjon.

----------

Under FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 samlet 30 000 kvinner og menn seg om en likestillingspolitisk plattform – som en gullstandard for likestillingsarbeidet.

Et av stridstemaene den gangen var hvordan menneskerettigheter for kvinner skulle defineres – med bakgrunn i religion og kultur og tradisjonelle verdier. ..... ... Menneskerettigheter for kvinner... et eget tema?! Som om det skulle være et sett menneskerettigheter for menn og et mer begrenset sett for kvinner?

Som Gro Harlem Brundtland sa det i sin avslutningstale den gangen for 25 år siden

«Kvinner vil ikke lenger finne seg i å være annenrangs borgere!»

Vi kvinnfolk er fortsatt ikke annenrangs. Alle vi er av første rang – førsteklasses folk.

Tusen takk for oppmerksomheten, engasjer dere resten av året og gjør godt!