Dilemma 4: Medisiner

En mannlig sykehjemspasient med Alzheimer-demens har nylig blitt innlagt på skjermet avdeling. Fordi han snur døgnet og kan være aggressiv om natten, har det blitt forordnet sovemedisin. Pasienten nekter å ta denne medisinen.

Skal nattevakten lure medisinene i mannen? Eller skal hun akseptere at han ikke vil ta sovemedisin?

Refleksjoner som kan inngå i en drøfting

Både autonomi og velgjørenhet er viktige etiske prinsipper for helsepersonell. I denne saken aktualiseres prinsippet om autonomi når pasienten som nekter å ta sovemedisiner blir lurt til å ta de ved at personalet knuser de og blander dem i syltetøy. Dette er en krenkelse av mannens rett til selvbestemmelse. Samtidig er det usikkert om han forstår hva han sier nei til. Forstår han hva han motsetter seg på grunn av den kognitive svikten? Forstår han hvilke konsekvenser det at han snur døgnet opp ned får for hans livsutfoldelse?

Vi vet at mennesker i dette ”grenselandet” i det ene øyeblikket kan være samtykkekompetent og i det neste ikke. Hvilke områder man er samtykkekompetent for varierer også. Det samme gjelder pasientens viljesuttrykk. Det bør foretas en vurdering av pasientens samtykkekompetanse i forhold til sovemedisinering. Uavhengig av resultatene av vurderingen, bør de alternative tiltakene prøves ut før eventuell beslutning om tvangsmedisinering.

Prinsippet om velgjørenhet aktualiseres både i forholdet til den aktuelle pasienten, men også i forholdet til de andre pasientene. Et sentralt spørsmål er derfor. Hva er lagt til grunn når lege (og pleiepersonalet) har besluttet å medisinere mannen mot hans vilje? Er ordineringen av sovemedisiner begrunnet i en vurdering av at det vil være positivt for mannens livsutfoldelse og trivsel? Eller er vurderingen knyttet til de andre pasientenes behov for nattero? Eller kanskje er begrunnelsen knyttet til nattevakten og den faglig vanskelige situasjonen som oppstår i kjølvannet av mannens nattlige uro.

Hovedprinsippet må være at hensynet til pasienten og hans beste må veie tyngst. Sekundært (i denne sammenheng) kommer hensynet til medpasienter og nattevakt.

I en avdeling er det alltid noen som lykkes bedre enn andre i håndteringen av vanskelige situasjoner. For å unngå makt og tvang kan drøfting av situasjonen i personalgruppen bidra til alternative løsninger.

Dersom man ikke lykkes med de alternative tiltakene og medisinering vurderes som nødvendig, må det fattes vedtak om tvangsmedisinering etter pasientrettighetsloven kap. 4 A. Et viktig prinsipp da må være at et minst mulig toksisk medikament ordineres, og at effekten av medikamentet vurderes. Vi vet at man forholdsvis hyppig ser at sovemedisiner ikke gir ønsket effekt. Ved uteblitt effekt bør medikamentet seponeres. Samarbeidet mellom pleiepersonalet og behandlende lege er i denne sammenhengen viktig.