Vi fikk våre tre minutter til innspill på statsbudsjett 2027 i Familie- og kulturkomiteen mandag 19.oktober. Her kan dere lese hva vi sa:
Når vi diskuterer finansiering av forebyggende tjenester, er det lett å snakke om ordninger, tilskudd og budsjettposter.
Men for oss handler dette først og fremst om barn.
Det handler om barnet som blir født inn i en familie som strever. Om den gravide som trenger støtte før problemene blir store. Om foreldrene som ikke vet hvem de skal spørre om hjelp. Og om barnet som ikke har en stemme som kan fortelle oss at noe er galt.
Da er helsestasjons- og skolehelsetjenesten den eneste offentlige instansen som møter familien tidlig nok til å gjøre en forskjell.
Vi vet at de første 1001 dagene legger grunnlaget for helse, trygghet, læring og livsmuligheter gjennom hele livet. Derfor er det også her samfunnet har mest å vinne på å forebygge.
Det er nettopp derfor vi er bekymret.
For når midlene til helsestasjons- og skolehelsetjenesten flyttes inn i et større forebyggingsprogram uten tydelige garantier, skapes det usikkerhet om ressursene faktisk når fram til de familiene som trenger det.
Forebygging skjer ikke av seg selv. Den skjer gjennom mennesker. Gjennom helsesykepleieren som har tid til å oppdage at et spedbarn ikke får den omsorgen det trenger. Gjennom samtalen med en mor som strever psykisk. Gjennom oppfølging før utfordringene vokser seg så store at de krever langt mer omfattende tiltak senere.
Derfor ber vi komiteen om å sikre at helsestasjons- og skolehelsetjenesten ikke blir den tapende parten i budsjettet.
Regjeringen sier den vil følge utviklingen nøye. Vårt spørsmål er: Hvorfor skal Stortinget måtte følge med på om en lovpålagt helsetjeneste får tilstrekkelige ressurser? Finansieringen bør være så robust og forutsigbar at det ikke er nødvendig.
Hvis vi mener alvor med tidlig innsats og betydningen av barnets første 1001 dager, må det også gjenspeiles i finansieringen.
Vi ber derfor komiteen om følgende:
For det første: Sikre helsestasjons- og skolehelsetjenesten en fast statlig finansiering. Lovpålagte tjenester kan ikke bygges på kortsiktige og uforutsigbare tilskuddsordninger.
For det andre: Åpne for treårige tilsagn og be regjeringen rapportere tilbake til Stortinget om hvor mye av midlene som faktisk går til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og hvilke konsekvenser omleggingen har hatt for kommunene.
Det handler om hvilke barn som får hjelp i tide! Og om vi som samfunn er villige til å investere i de barna som trenger oss mest, før problemene blir større, dyrere og mye vanskeligere å løse.
Sånn vi leser regjeringens budsjettforslag har de ikke bevilget mer enn gode intensjoner.