Helsefarlig oppgavedeling i norsk helsevesen.

P. Lykke

Dette ble publisert i Dagsavisen 29.03.2023

   

Sissel M. Skoghaug, sykepleier og nestleder i LO, kaster seg livlig inn i debatten om oppgave- og ansvarsdeling i sitt debattinnlegg hvor hun påstår at helsefagarbeidere både håndterer og bør kunne håndtere en respirator. Dette er en påstand vi øyeblikkelig vil dementere da det potensielt kan føre til en farlig oppgavedeling i norsk helsevesen.  

Skoghaug sier at det er de ansatte som er gullet i norsk helsevesen. Men vil vi beholde flere ved farlig oppgavedeling? Først ønsker jeg å opplyse debattøren og andre i hvordan man håndterer medisinsk-teknisk utstyr. Det er ikke slik at en respirator bare er en maskin med tilhørende bruksanvisning. En respirator må på lik linje med annet medisinsk-teknisk utstyr håndteres i samsvar med Forskrift om håndtering av medisinsk utstyr. Der er det tydelig beskrevet at brukere må få «opplæring slik at de til enhver tid har de nødvendige ferdigheter og kunnskaper om korrekt og sikker bruk, herunder informasjon om farer knyttet til bruk av utstyret og relevante forholdsregler».  

Man kan lett bli villedet til å tro at en respirator er en maskin som kun skal håndteres. For alvorlig og kritisk syke mennesker er en respirator organstøttende behandling, det vil si at respiratoren tar over pustejobben når pasienten ikke klarer dette selv. Dette er høyteknologisk behandling som krever avansert kunnskap både om menneskets fysiologi og prosesser som skjer på cellenivå i kroppen når vi blir syke, men også hvordan maskinen respirator kan føre til komplikasjoner for den syke om den ikke brukes på riktig måte. Det krever spesialkompetanse som bare spesialutdannede sykepleiere og leger har.   

Med helsepersonellkommisjonens framskrivninger vet vi at vi må jobbe på nye måter, og oppgavedeling er en viktig del av dette. Helsepersonell må fordele oppgavene i tjenesten på nye måter, men oppgavedelingen må stå i samsvar med den ansattes kompetanse og funksjons- og ansvarsområde. Helsevesenet er konstruert slik at utdanning og kompetanse er i tråd med tjenestens behov for å utøve den beste helsehjelpen til alle pasienter gjennom tydelig funksjons- og ansvarsområde. 

Dersom alt helsepersonell fikk tid og rom til å utøve og utvikle sin kompetanse i henhold til sitt ansvar ville kanskje gåten om oppgavedeling kunne løses. Dette i kombinasjon med de andre viktige poengene som Sissel tar opp, nemlig tilbud om fast stilling, økt grunnbemanning, tilstrekkelig med pauser og medbestemmelse på jobben – hvem vet, kanskje helsepersonell da hadde gått fra gull til platina?