av Ida Høiby, fylkesleder for NSF Innlandet
De fleste av oss opplever et felleskap gjennom arbeidet sitt. Felleskapet som jobben gir dekker grunnleggende psykologiske behov som trygghet, kompetanse og en tilhørighet. For de fleste er det å være i arbeid en selvfølge, men i Innlandet opplever 1/5 av oss å stå utenfor arbeidslivet. Å falle utenfor dette felleskapet kan ramme oss alle, og for mange skjer dette i ung alder. Det er ikke alltid et valg, siden det kan handle om manglende mestring på skole, jobb, sykdom, mobbing eller skammen av å leve i barnefattigdom. For det enkelte barnet eller ungdommen som faller utenfor er konsekvensene store, og for mange av dem er de varige. Det kan på en måte ses som en begrenset mulighet til å skape seg et godt liv.
Muligheten til å kunne skape seg et godt liv burde være lik for oss alle. Men for noen er manglende mestring og en følelse av å ikke være bra nok på skolen så gjennomsyrende negativt at det er lettere å droppe ut. Veien til arbeidslivet uten vitnemål eller arbeidserfaring er ekstrem tøff, og for noen helt umulig uten hjelp.
For meg har arbeidslivet sosialisert meg, det har gitt meg venner for livet og en følelse av tilhørighet. Her har det alltid vært en selvfølge at jeg har hatt et sted å gå til, men at jeg skulle klare å gjennomføre skolen for å komme dit jeg er i dag var derimot aldri vært en selvfølge. I ungdomstiden opplevde jeg lite mestring på skolen, og jeg gikk ofte med en følelse av å være dum og ikke bra nok. Uansett hvor mye jeg prøvde å lære fikk jeg det ikke til. Etter å ha strøket på norskeksamen på videregående fikk jeg diagnosen på dysleksi, og med diagnosen fikk jeg en forståelse for utfordringene mine og en bekreftelse på at jeg er god nok.
Jeg kunne med andre ord ha havnet blant de 20 % som faller utenfor, men jeg har vært en av de heldige som har hatt et felleskap som har sett meg og som har gitt meg styrke til å skape meg et liv basert på mestring og utvikling. Selv om jeg har egne erfaringer med følelsen av å være på sidelinjen, så greier jeg ikke alltid se alle som faller utenfor. Samtidig så føler nok de som lever på sidelinjen på skam, og gjør det de kan for å skjule sitt utenforskap. Derfor har vi alle et viktig ansvar når det gjelder å skape en tilhørighet til de som har falt utenfor, og vi kan begynne med å fjerne stigmatiserende ord som «naver» fra språket vårt. Vi må løfte blikket, inkludere flere i felleskapet og gi alle en bekreftelse på at de er unike.
Den 10. oktober hvert år markeres verdensdagen for psykisk helse og tema for i år er utenforskap, og min oppfordring er LØFT BLIKKET!