Dilemma 2: Død og ensomhet

Sykepleieren kommer på vakt og ser at pasienten hun er primærkontakt til, er svak og har kort tid igjen å leve. Hun ber leder leie inn ekstravakt for natten. Leder mener at det er forsvarlig å la pasienten ligge alene hvis bare nattevakten kikker innom med jevne mellomrom. Ettermiddagsvakten til sykepleieren går mot slutten og pasienten er urolig og virker engstelig.

Sykepleieren opplever situasjonen som et etisk problem. Skal hun:

  • Gå hjem og overlate ansvaret til nattevakten?
  • Eller trosse leders beslutning og selv ringe etter ekstra hjelp?
  • Fortsette selv som ekstravakt for pasienten utover natten?

Refleksjoner som kan inngå i en drøfting

De fleste pasienter som ligger for døden har pårørende sammen med seg i livets siste fase. Men mange har ikke denne muligheten. Noen steder prioriterer at ingen døende skal ligge ensom og leier om nødvendig inn ekstra hjelp som fast vakt. De fleste steder gjøres imidlertid ikke dette og mange dør derfor i ensomhet.

Det er ikke mangel på retningslinjer og lovverk som gir en slik praksis.

  • Yrkesetiske retningslinjer § 1.3: «Sykepleieren har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig».
  • Yrkesetiske retningslinjer § 2.7: «Sykepleieren beskytter pasienten mot krenkende handlinger som ulovlig og unødvendig rettighetsbegrensning og tvang».
  • Yrkesetiske retningslinjer, § 2.9: «Sykepleieren har ansvar for å lindre lidelse, og bidra til en naturlig og verdig død».
  • FNs erklæring om den døendes rettigheter: «Jeg har rett til å slippe å dø alene».

Både Verdighetsgarantien og Kvalitetsforskriften vektlegger en verdig livsavslutning i trygge omgivelser.

  • Helsepersonelloven § 4: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp».

Hvordan kan et menneske som ligger for døden selv ivareta sine rettigheter? Hvordan vet vi at lidelse er lindret? Hvordan vet vi at pasienten fikk en naturlig og verdig død når vi har forlatt han i ensomhet? Angst og smerter skal lindres på best mulig vis, derfor må ikke pasienten forlates i ensomhet. Grunnlaget for all sykepleie, uansett livssyn, legger vekt på at respekten for det enkelte menneskets liv skal være det viktigste i all pasientbehandling. Menneskelivets ukrenkelighet er en merkestein som helsevesenet ikke må flytte.

Det er viktig at sykepleiere tar et ansvar for å få endret uverdig praksis, og bidrar til at pasientene opplever seg ivaretatt i livets siste fase

Sykepleiere kan ikke godta at nedskjæringer i økonomi gjør at vi ikke kan gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp til døende pasienter. Yrkesetiske retningslinjer § 5.4 sier at vi har plikt til å varsle «..når pasienter utsettes for kritikkverdige eller uforsvarlige forhold.».