Folkehelse

Folkehelsearbeid handler om å skape et samfunn som fremmer helsen i hele befolkningen. Det omfatter både helsefremmende og forebyggende innsats. Folkehelsearbeidet i Norge er regulert i folkehelseloven.

Folkehelsearbeid er samfunnspolitikk. Folkehelsearbeidet skjer i stor grad på andre områder enn innenfor helsetjenesten, og handler om mer enn lik tilgang til helsetjenester. Sikker vannforsyning, trygge skoleveier, gode fritidstilbud, turstier tilrettelagt for alle, lik tilgang til velferdstjenester er noen eksempler på forhold av stor betydning for folkehelsen.

Folkehelsearbeidet skal være kunnskapsbasert. Det vil si at vi både må nyttiggjøre oss forskning, erfaring og lytte til befolkningens ønsker og innspill. Helsetjenesten er en viktig bidragsyter i folkehelsearbeidet, blant annet som kunnskapsleverandør og samarbeidspartner.

Sykepleiere og folkehelse

Sykepleie og sykepleiere er avgjørende for å lykkes med folkehelsearbeidet. Sykepleiere er i alle deler av helsetjenesten. Dersom alle sykepleiere har en helsefremmende og forebyggende tilnærming i sitt arbeid, vil det få stor betydning for folkehelsen.

SINTEF leverte i 2015 en rapport for NSF om sykepleiernes helsefremmende og forebyggende arbeid. Den viste at sykepleiere utfører mye folkehelsearbeid, men at rammevilkårene for å gjøre dette kan styrkes, og folkehelsebegrepene tydeliggjøres. Rapporten viste også at det er et potensiale for å jobbe videre med å integrere folkehelsearbeid i helse- og omsorgstjenestene.

Vårt politiske arbeid

Vi har som mål å påvirke utviklingen av helsetjenesten slik at den er rettet mot å fremme helse, forebygge og løse befolkningens helseproblemer.

Yrkesetiske retningslinjer

I de yrkesetiske retningslinjene for sykepleiere står følgende med særlig relevans for folkehelse:

  • Sykepleieren har ansvar for en sykepleiepraksis som fremmer helse og forebygger sykdom.
  • Sykepleieren fremmer pasientens mulighet til å ta selvstendige avgjørelser ved å gi tilstrekkelig tilpasset informasjon og forsikre seg om at informasjonen er forstått.
  • Sykepleieren bidrar aktivt for å imøtekomme sårbare gruppers særskilte behov for helse- og omsorgstjenester.

Sykepleieren skal også engasjere seg i den sosiale og helsepolitiske utviklingen - både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Praksiseksempler innhenter vi blant annet gjennom dialog med våre mange faggrupper. Noen faggrupper, som helsesykepleierne, har en definert helsefremmende og forebyggende funksjon. Andre har dette som en stor del av sitt virke, eksempelvis bedriftssykepleierne. Alle faggrupper har helsefremmende og forebyggende tiltak på agendaen i utviklingen av eget fagområde.

Spesialisthelsetjenesten ga i 2019 ut sin første felles rapport om eget samfunnsansvar.

Sosial ulikhet i helse

Økende ulikhet, også innen helse er en av de viktigste politiske utfordringene i fremtidens Norge.

Sosial ulikhet er et begrep som beskriver systematiske forskjeller i helsetilstand. Yrke, utdannings- og inntektsnivå er særlig viktige faktorer for grad av ulikhet. Sosial ulikhet er et komplekst, såkalt «wicked» problem, og krever innsats fra mange samfunnsområder. Helseforskjellene er sosialt skapt og derfor også mulig å gjøre noe med.

Vi vet at universelle velferdstiltak er det mest virksomme for å motvirke ulikhet -eksempelvis barnehager, skoler, helsestasjon- og skolehelsetjeneste, eldreomsorg. NSF mener derfor at regjeringen må følge opp anbefalingene fra Helsedirektoratets fagråd for sosial ulikhet i helse (2015-2017) (PDF).

Helsedirektoratets sider om sosial ulikhet gir deg mer informasjon og forslag til tiltak og råd.

Mindre sosial ulikhet er et av NSFs 17 bærekraftsmål. Her kan du se alle bærekraftsmålene våre på NSFs plakat for bærekraftig sykepleie:

Ikke-smittsomme sykdommer

Ikke-smittsomme sykdommer er det norske begrepet for Non Communicable Diseases (NCD). Vi anbefalte i vårt innspill til Folkehelsemeldingen i 2019 en utarbeidelse av en ny nasjonal NCD-strategi. Dette er nå vedtatt.

En reduksjon av for tidlig død som følge av NCD må skje gjennom en samlet innsats for å redusere forekomst, bedre behandlingsforløp, styrket oppfølging og sekundærforebygging. En viktig strategi er tilrettelegging av helsefremmende levevaner for barn og unge. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten, og spesielt helsesykepleiere, er en sentral aktør for å formidle kunnskap, veilede og bidra i holdningsskapende arbeid i denne sammenheng.

Ved sykehusinnleggelser knyttet til alvorlig sykdom kan det være nyttig å tilby hjelp til levevaneintervensjon. I møte med sykdom vil ofte motivasjon for endring av levevaner være størst. Da må hjelpen være nærmest, og nærmest pasienten er sykepleiere. Sykepleieren kombinerer objektiv kunnskap med evnen til nærhet og omsorg. Denne kompetansen kommer til sin rett i tidspunkt for endring, hvor pasienten eller pårørende er mer motivert for endring enn ellers.

God behandling av NCD må inkludere lærings- og mestringstilbud som en integrert del av forløpet. Slike tilbud kan med fordel utvikles av helsetjenesten i samarbeid med aktuelle pasientorganisasjoner. Tilbudene kan ofte gis av sykepleiere og annet helsepersonell i samarbeid med erfarne pasienter som kan bringe inn et likepersonperspektiv.

Verdens Helseorganisasjon fastslo nylig i en rapport om bekjempelse av NCD at sykepleiere har en særskilt forutsetning for å spille en nøkkelrolle i dette arbeidet. Kunnskap, ferdigheter og muligheter tilsier at sykepleiere i sin praksis har gode forutsetninger for å være veiledere, talspersoner og kunnskapsleverandører for pasienter og pårørende gjennom livet.

Primærhelseteam piloteres, noe sykepleierforbundet støtter. Samarbeid mellom leger og sykepleiere åpner for bedre muligheter til å følge opp NCD-pasienter på en helhetlig måte.

Nyttige veier videre