Torsdag morgen var det klart, det ble ikke enighet mellom Unio kommune og KS. Noen timer senere ble det også brudd med Oslo kommune. Om lag 7 000 kommuneansatte ble tatt ut i første fase torsdag 27. mai, mens ytterligere 13 370 tas ut 2. juni i fase 2. I Oslo kommune streiket 600 personer fra fredag 28. mai, og fra onsdag kan 1200 flere tas ut. Uttaket av sykepleiere har vært forsvarlig og forsiktig. Kun 606 sykepleiere i Unio kommune er tatt ut i streik og 159 sykepleiere i Oslo til nå.
Det er vanskelig for sykepleiere å streike. Alle streiker rammer noen, når vi streiker så rammer vi dem vi alltid prøver å beskytte. Vi rammer pasientene våre. Mange steder er det sånn at om bare en eneste sykeleier uteblir fra en sykehjemsvakt kan lovkravet om forsvarlig og omsorgsfull hjelp rakne.
Derfor er ikke streik noe vi lett griper til. Streikevåpenet er vårt sterkeste våpen og skal brukes med forsiktighet. Sist vi streiket i kommuneområdet er ni år siden, i 2012. Denne gangen var det ingen vei utenom, vi måtte streike. Tilbudet som lå på bordet var så dårlig at det var langt unna å kunne demme opp for et stort samfunnsproblem: vi lekker sykepleiere. 2 av 10 slutter i yrket før det har gått ti år. Pensjonsalderen er lav, bare 57 år. Alt for mange slutter, altfor tidlig.
I tre TV-sendinger på rad, torsdag og fredag i forrige uke, møtte Tor Arne Gangsø fra KS meg og nestleder Silje Naustvik. Tre ganger sa han at KS var like bekymret for sykepleiermangelen som Sykepleierforbundet. Likevel vil ikke økt lønn løse problemet, det må adresseres på andre måter, sa han. Lønn alene kan ikke løse problemet, det har KS helt rett i. Lønn er likevel et tiltak som er med på å løse noe. Å få en lønn som i større grad oppleves riktig ut fra ansvar, kunnskap og belastning vil bidra til at flere blir i jobbene sine.
Jeg gikk til valg som forbundsleder på valgmottoet «Faget i front». Jeg ville at vi skulle løfte fram faget vårt, vise politikere og befolkning hva sykepleiefaget betyr for samfunnet. Hva det betyr for hver eneste pasient, for hver eneste fødende, for hver eneste skoleelev som trenger helsesykepleieren sin. Ville vise fram operasjonssykepleierens avgjørende betydning for at det er mulig å bli operert, framheve at kunnskapen til diabetessykepleieren i kan bety forskjell på både liv og lemmer for pasientene. Løfte fram sykepleieren i hjemmetjenesten som aldri har «full avdeling» og alltid tar en til pasient på listen, som har stått som en bølgebryter mot at sykehusene våre ble overflommet i pandemien. Hvorfor håndterer vi pandemien såpass bra her i landet? Fordi vi har en velfungerende kommunehelsetjeneste med høykompetente fagfolk som håndterer sykdomsutbruddene.
Det har heldigvis vært mange flere enn meg som har følt på et behov for å vise fram faget vårt. Bare i vår har det kommet ut hele tre bøker som beskriver jobbhverdagen, og utfordringene vi møter.
En bok som traff meg veldig var «Jeg skal hjelpe deg – en sykepleiers farvel til eldreomsorgen». I prologen skriver Vigdis Reisæter: «Jeg innså at hvis jeg lar være å fortelle om opplevelsene jeg satt inne med, er jeg med på å opprettholde at brudd på menneskerettighetene på sykehjem får finne sted. Det kunne jeg ikke ha på samvittigheten. Derfor sa jeg opp. Derfor skrev jeg denne boken». Hun forteller levende om alle de gode, fantastiske og magiske øyeblikkene i sykepleien, men også hva som skjer når mulighetene til god omsorg blir effektivisert bort. Å kalle det brudd på menneskerettighetene er kraftig kost, men dessverre altfor sant.
Ikke alle skriver bøker. Noen skriver epost eller melding til meg. Jevnlig mottar jeg fortvilte meldinger fra sykepleiere fra hele landet. Historiene er mange og hjerteskjærende. Historier om underbemanning og for få eller ingen sykepleierkollegaer tilgjengelig, er gjentakende. Mange går hjem med en klump av dårlig samvittighet i magen for alle de som ikke fikk det de hadde behov for.
Andre skriver forskningsartikler. Det har blant annet forsker ved NOVA og OsloMet, Heidi Gautun gjort, i rapporten «En utvikling som må snus. Bemanning og kompetanse i sykehjem og hjemmesykepleien» (2020). Ifølge forskeren viser flere undersøkelser at mangel på sykepleiere, spesialsykepleiere og kompetanse går ut over kvaliteten på tjenestene. Høyere lønn er et av fem tiltak som beskrives for å bidra til å rekruttere og beholde sykepleiere.
Derfor er jeg helt trygg på at jeg kan kalle pandemien for en akutt på kronisk krise. Pandemien går til slutt over, den kroniske krisen i helsetjenesten gjør ikke det. Dersom det ikke settes inn tiltak straks, så vil denne krisen utvikle seg til en full kollaps av våre offentlige helsetjenester.
Dette oppgjøret er et mellomoppgjør. Det vi forhandler om er lønn. Lønn er et av de virkemidlene som vi vet vil virke. Det vil ikke rette opp alt, det er mye mer som må på plass. Som bemanningsnorm, bedre arbeidsbetingelser og arbeidstidsordninger. Det må både arbeidsgivere og politiske myndigheter ta ansvar for.
Det vi kan gjøre nå, i dette oppgjøret, er å forbedre lønna. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi befolkningen har rett til gode, trygge helsetjenester.
Hvis ikke nå, når da?