Det norske systemet for lønnsdannelse bygger på frontfagsmodellen. Modellen innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at resultatet lager en norm for tariffområder som forhandler etterpå. Når vi nå ser utfallet av fjorårets oppgjør i de ulike sektorene, rykker det nok litt i øyebrynet til mang en sykepleier. Det kan nok en gang se ut til at frontfagrammen bare er til for oss i offentlig sektor.
Vi ser en finansnæring som henter ut 5 prosent. Industrifunksjonærer får 5 prosent, mens det i kommunene ender med 3,7 prosent. I helseforetakene ser det bedre ut, men det er trolig bare på papiret. En markant vekst i antall leger er forklaringen på hvorfor lønnsveksten her har vært på 4,5 prosent og ikke på 3,84 prosent, som vi havnet på.
Lei av ikke å bli verdsatt
I sykehusene og i kommunene starter vi oppgjøret med et etterslep fra i fjor. Etterslep betyr mindrelønnsutvikling for arbeidstakere i en sektor i forhold til en annen sektor. Det er ille nok, men verre er det at helsevesenet lekker sykepleiere. Folk slutter, de er utslitte og lei av at deres kompetanse, arbeidsbelastning og ansvar ikke blir verdsatt.
Det er ikke greit når det første som skjer etter en pandemi, er innsparing og kutt i årsverk. Det er ikke greit når år med ekstraordinær innsats, møtes med krav om at vi må se på måter å jobbe såkalt «smartere» og «mer effektivt». Det er ikke mulig for hver enkelt sykepleier å jobbe mer effektivt enn det vi gjør. Det er ikke på gulvet av effektiviseringen kan gjøres. Det er derimot mulig å redusere arbeidskraftbehovet samlet sett uten å redusere helsetilbudet til befolkningen, gjennom å investere i arbeidsmiljø og HMS, god ledelse, oppgavedeling, teknologi, bygg og utstyr.
Betinget optimist
Det er mye som står på spill. Dersom vi som samfunn fortsatt ønsker å ha likeverdige helsetjenester av god kvalitet til hele befolkningen som en del av vår velferdsstat, må det tas grep for å beholde den livsnødvendige kompetansen som sykepleiere og andre helsearbeidere har.
Dessverre er min spådom er at et nytt lønnsoppgjør der privat sektor igjen farer fra, der kompetanse ikke gir merkbar uttelling, og der kvinners lønn ikke nærmer seg menns, ytterligere vil forsterke frafall og problemer med å rekruttere til vår felles, offentlige helsetjeneste. Det bør være en større bekymring for KS og de andre arbeidsgiverforeningene enn det er for Norsk Sykepleierforbund.
Jeg er likevel betinget optimist foran årets oppgjør. Betinget fordi alt avhenger av om våre forhandlingsmotparter og deres bakland har skjønt at sykehjem og sykehus må fylles med fagfolk, kompetanse og brennende faglig engasjement.
---
[1] Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) skal legge til rette for at partene i arbeidslivet og myndighetene har en best mulig felles forståelse for situasjonen i norsk økonomi.