Hva skjer når sykepleier-strikken ryker?

Aud H. Riise

Fylkesleder i NSF Rogaland Aud H. Riise (Foto: Pål Christensen/Aftenbladet

Sykepleierne står allerede i en arbeidshverdag preget av svært høyt tempo, stort ansvar, stadig flere oppgaver og krevende prioriteringer. Hvor mange hårreisende tiltak må foreslås før politikerne skjønner at de utsetter befolkningen/pasientene for betydelig fare? 

En slik bemanningsreduksjon betyr blant mye annet, mindre tid til livsviktige observasjoner av pasientene, mindre tid til pleie og omsorg, og mindre tid til faglige vurderinger av pasientens behov. Det medfører økt risiko for å gjøre feil som kan gå ut over pasienten og medføre manglende oppfølging i behandlingsforløpet.

Sykepleiere jobber effektivt og vil bidra til utvikling. Men det finnes en grense for hvor mye arbeid som kan legges på hver enkelt sykepleier før det går ut over kvalitet og sikkerhet i behandlingen av pasientene. Den grensen er nå nådd.

Pasientene trenger sykepleiere!

På SUS kan man ikke redusere antall sykepleiere og samtidig forvente samme kvalitet. Pasienter er mennesker med ulike behov, komplekse sykdomsbilder og behov for individuell oppfølging. Sykepleie krever tid, kompetanse, tilstedeværelse og tilstrekkelig bemanning. Uten disse forutsetningene kan ikke jobben utføres forsvarlig. 

Når belastningen øker og bemanningen går ned, øker risikoen for uønskede hendelser i pasientbehandlingen. Det fører til flere komplikasjoner og i verste fall økt dødelighet. Det gir større risiko for at viktige tegn på forverring av pasientens tilstand overses, og  tiltak derfor blir igangsatt for seint.

SUS har allerede høy turnover blant sykepleiere, og er kjent for å drive kostnadseffektivt. Det er vanskelig å forstå at det foreslås tiltak som vil forsterke bemanningskrisen og svekke kompetansen i sykehuset ytterligere. 

På overordnet politisk nivå snakkes det om kvalitet, pasientsikkerhet og bærekraftige helsetjenester, men i realiteten vurderes tiltak som svekker selve grunnlaget for god pasientbehandling. Forstå det den som kan!

NSF stiller spørsmål ved hvem som tar ansvaret når bemanningen blir så lav at helsehjelpen ikke lenger er forsvarlig. Hvem tror at det høye sykefraværet vil gå ned, når sykepleierne må løpe enda fortere, prioritere enda hardere og stadig oftere gå hjem med en faglig vurdering av å ikke ha strukket til?

Og sist, men ikke minst: Hvem tar ansvaret dersom konsekvensene blir alvorlige for pasientene?

Et offentlig helsevesen skal være bygget på prinsippet om at alle skal få nødvendig og forsvarlig helsehjelp, uavhengig av økonomi og bakgrunn. Dette prinsippet er under høyt press dersom økonomiske innsparinger får veie tyngre enn pasientsikkerhet og faglig forsvarlighet.

Alvorlig talt, konsulentbyrå? 

SUS trenger en bemanning som tar utgangspunkt i pasientenes behov og de ansattes faglige vurderinger. SUS trenger ikke et konsulentbyrå som rådgiver. De dyktige fagfolkene og lederne på SUS har god kompetanse til å vurdere hva som trengs.

Det er på tide å si tydelig ifra: Sykepleiere er ikke en utgiftspost som kan reduseres uten konsekvenser. De er sykehusets største yrkesgruppe og helt avgjørende i pasientbehandlingen!