12. september, dagen etter valget, er det oppslag med Ogne Undertun og helseminister Ingvild Kjerkol, begge fra Arbeiderpartiet, i Fosna-Folket. Der belyses Ørland kommunes utfordringer med å rekruttere og beholde livsviktig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Konklusjonen til Undertun er dessverre som hos mange andre; det er utelukket å bruke lønn og arbeidsbetingelser som rekrutteringsvirkemiddel. Som øverste tillitsvalgte for over 13 000 sykepleiere i Trøndelag er det vanskelig å tro det jeg leser. I hvilken annen sektor opplever man at de som er ansvarlige for et tilbud aktivt motsetter seg tiltak som beviselig fungerer både effektivt og raskt?
Det mangler 5 500 sykepleiere i Norge i dag. Mangelen på helsefagarbeidere er på 2 700. Dette er ikke tall som sykepleierforbundet finner opp, det er resultater av kartlegging av utlyste stillinger. Det er også grunn til å tro at det er store mørketall. Rett og slett fordi arbeidsgivere som over tid ikke får søkere til stillinger, gir opp å lyse ut. De fleste kommuner, men også mange sykehus merker at det blir stadig vanskeligere å få søkere til ledige stillinger. Utfordringen virker å være størst i distriktene, men gjør seg absolutt gjeldende også i sentrale strøk. Et stjerneeksempel på hvordan det kan gå, er rekrutteringsutfordringene i Malm. Der har man over lang tid hatt problemer med å få søkere til ledige stillinger i helse- og omsorg. Da SalMar etablerte et settefiskanlegg med 30 stillinger, var det over 300 søkere, hvorav 14 av dem var sykepleiere. Det fantes altså sykepleiere. De var villige til å både bo og jobbe i Malm, men kan det være at kommunen ikke hadde lønns- og arbeidsforhold som virket rekrutterende?
Vi vet at 17 000 sykepleiere jobber med helt andre ting enn helse. 2 av 10 sykepleiere slutter og finner helt annet arbeid før det er 10 år siden de ble utdannet. Dette er tall jeg vet at Arbeiderpartiet og helseministeren kjenner til. Vi har gjentatt dem i flere sammenhenger.
Ved å øke lønna for sykepleiere kan en rekruttere tilbake noen av de mange tusen som har sluttet. Det vil gi økt grunnbemanning i tjenestene og det vil igjen redusere belastningen på den enkelte. Flere ministere i denne og forrige regjering var tydelige på at det er folk, og ikke penger som er mangelvare. Da er det nærmest utrolig at en ikke vil bruke de pengene en sier finnes, til å rekruttere og beholde de folkene en har mistet eller har i tjenestene fra før.
Arbeiderpartiet sier jo at det er fagfolkene i tjenesten som er det viktigste. Hvorfor investeres det da ikke i folk, ved bruk av de pengene en har? En skulle tro at det var en enkel sak, om det fantes politisk vilje. Vi kan håpe at Ørland kommunes nye flertall har andre og mer proaktive holdninger til hvordan en skal både rekruttere, mobilisere og beholde livsviktig kompetanse i helse- og omsorgssektoren i kommunen.