Elisabeth vokste opp i Oslo, gikk på Ullevål Sykepleierskole 1961 – 64 og hun tok Norges Høyere Sykepleieskole i 1969. De første årene som sykepleier var Elisabeth aktivt involvert i etableringen av en overvåkningspost for hjertepasienter og kurs i hjerteovervåkning på Ullevål Sykehus. Fra 1972 til 1983 arbeidet hun på regionsykehuset i Tromsø, først som oversykepleier og deretter som assisterende sjefsykepleier.
Etter hvert ble Elisabeth mer og mer interessert i kreftsykepleien. Familien flyttet tilbake til Oslo og i 1983 begynte hun som assisterende sjefsykepleier på Radiumhospitalet. Fra 2006 var hun Kvalitets- og HMS koordinator der til hun gikk av med pensjon i 2011.
En faggruppe blir til: Elisabeth hadde et brennende engasjement, og inspirert kom hun hjem fra ECCO 3 i Amsterdam (november 1983). Der hadde hun fått støtte fra de 20 norske sykepleiere på konferansen til å starte etableringen av et forum for sykepleiere i kreftomsorgen og at vi også burde bli med i oppstarten av et europeisk forum for kreftsykepleie (EONS). To måneder senere ledet Elisabeth det første møtet i arbeidsgruppen for etablering av faggruppen, og to uker etter det igjen deltok Norge på stiftelsesmøtet for EONS på Royal Mardsen Hospital i London.
Elisabeth organiserte, hun samlet til hyppige møter og hun skrev utallige brev til helsemyndigheter, til de to kreftforeningene og til industrien. Høsten 1985 ble Elisabeth valgt som den første lederen i faggruppen, et verv hun hadde fire år.
Elisabeth satte kreftsykepleien på den nasjonale dagsorden. Hun var opptatt av samspillet mellom drift og faglig kvalitet. Hun ledet ved sitt gode eksempel, løftet andre opp, og gav «Janteloven» dårlige kår.
Elisabeth var offensiv også på den internasjonale arenaen: Gjennom nettverksarbeid bidro hun til at mange norske sykepleiere reiste på konferanser og møter både som inviterte foredragsholdere og som deltakere. Hennes internasjonale engasjement ledet fram til at hun en periode også var styreleder for EONS. Tilbake i London i 2014 – fikk hun velfortjent anerkjennelse for innsatsen som en av «the past presidents» i forbindelse med 30 års markeringen der.
God ledelse og organisering var viktig for henne. Midt oppe i en hektisk arbeidshverdag og faggruppearbeid på fritiden kom boken hennes «Ledelse og ledere sykehus» i 1990. Boken ble en bestselger – som etter revidering i 1995 kom i et fjerde opplag så sent som i 2003.
Elisabeth var opptatt av at faggruppens historie ble ivaretatt når 40 års jubileet i 2024 nærmet seg. Styret fulgte opp blant annet med invitasjon som æresgjest på jubileumskonferansen i Bergen i fjor. Elisabeth måtte dessverre melde forfall, men sendte en hilsen konferansen og var på en måte med likevel. Hun gledet seg stort over at faggruppen i dag er veldrevet og blant de største i NSF med 2000 medlemmer.
Etter konferansen inviterte faggruppen til en markering for Elisabeth i Oslo. Der fikk hun vite styrets beslutning om å utnevne henne til æresmedlem for sin pionerinnsats og sitt langvarige og store engasjement for kvalitet i kreftsykepleien.
Elisabeth slapp aldri taket i det faglige engasjementet: Selv få dager før hun døde kommenterte hun betydningen de små detaljene har for kvaliteten. Midt oppe i det hele snakket hun også om planene hun hadde for bisettelsen. Og det ble delt håp om noen ekstra måneder sammen med sønnene Hans og Kåre, de tre barnebarna og resten av familien – slik gikk det dessverre ikke, og våre tanker går nå til dem.
Vi er mange privilegerte som med takk minnes Elisabeth som inspirator, faggruppeleder, kollega og venn.
Tanja Yvonne Alme, faggruppeleder, og Øyvind Nordbø, æresmedlem,
Kreftsykepleierne NSF