Møte med den samiske kreftpasienten- en kreftsykepleiers tanker og erfaringer
«Buorre beaivi!» Jeg hilser på en kjent kreftpasient og sier navnet hans. «Ipmel atti!» får jeg til svar. Kreftpasienten er same fra indre Finnmark. Han har over lang tid har vært på Kreftavdelingen og fått cellegift- og immunterapi behandling for sin kreftsykdom. Han er over 70 år og jeg tar han i hånda og hilser på tradisjonelt vis. Jeg har egentlig sluttet med håndhilse på mennesker etter koronatiden. Som regel hilser jeg ved legge min hånd på brystet og nikke ærbødig. Men mange samer er tradisjonelle, og for å vise min respekt for han som er eldre enn meg, så håndhilser jeg og sier «god dag» på hans morsmål. Den eldre samen vet at jeg ikke er stødig i samisk, så vi fortsetter samtalen på norsk. Når han snakker norsk er språket enkelt, med mer konkrete, korte beskrivelser enn når han kommuniserer på samisk. Dette vet jeg etter å ha deltatt på legesamtaler med samisk tolk til stede.
For meg er det viktig å ha den samiske helse- og sykdomsforståelsen og språksensibilitet med meg inn i møter med personer med samisk bakgrunn. Når jeg, som kreftsykepleier og same med begrensede samiske språkkunnskaper, skal følge samiske pasienter i lange kreftforløp, må jeg være særlig oppmerksom på talemåte omkring sykdom og helse. For den samiske sykdomsforståelsen kommer også til uttrykk i hvordan de håndterer bivirkninger, og er avgjørende for pasientsikkerheten når de er hjemme mellom kurene. Jeg snakker derfor om bivirkninger av behandlingen og ikke direkte om kreftsykdommen. Jeg har erfaring med at å snakke direkte om kreftsykdommen er upassende. Samisk forståelse av sykdom er tradisjonelt sett at sykdom er noe som er påført utenfra, og noe som en bare må tåle å stå i.
Særlig eldre samer kan velge en avventede holdning, og utholder bivirkninger av sykdommen og behandlingen lenge, uten å kontakte helsevesenet. Og når jeg snakker med den eldre, samiske mannen om bivirkninger og det betydelige vekttapet, så svarer han på en slik måte at jeg forstår at han opplever det nettopp slik. Jeg foreslår oppfølging av hjemmesykepleie og matombringing fra kommunen. Han svarer meg ikke, og bare ser på meg lenge, svært lenge, uten å si noe. Og jeg vet at dette ikke betyr; «Den som tier samtykker». Når en same ikke svarer på spørsmål eller påstander, betyr det mest sannsynlig «Jeg er ikke enig med deg», og i dette tilfellet vitner tausheten og blikket tydelig på at han heller ikke ville snakke med meg om tematikken. Etter å ha jobbet mange år i Sapmi med kreftpasienter, så er min erfaring at jeg ikke kommer videre med dette i denne samtalen. Jeg velger derfor å forlate temaet med å si; «Jeg tolker det sånn at du ikke vil snakke om dette med meg nå.» Og da svarer han «Giitu» (takk).
Jeg informerer om at jeg har bestilt samisk tolk til legesamtalen, og får et lurt smil fra mannen: « Ja, det må dere ha, når dere ikke har lært dere samisk». Og det har han helt rett i. Selv om mange samer snakker norsk, så er det fortsatt ikke deres morsmål. Det er derfor helt avgjørende å bruke samisk tolk i samtaler omkring sykdom og behandling. Ved å samtale på norsk uten tolk vil ikke-samiskspråklig helsepersonell få en begrenset informasjon fra samisktalende pasienter, og samisktalende pasienter vil få begrenset forståelse av informasjonen fra lege og annet helsepersonell.
Min oppfordring er derfor: Bruk tolk i alle samtaler om sykdom og behandling med personer som ikke har norsk som sitt førstespråk , slik at alle får samtaler og informasjon på eget morsmål.
