Å møte personer fra andre land gir meg en rikere arbeidshverdag!
Å møte pasienter som den de er fordrer en åpen innstilling - og gjerne også noe kunnskap hos kreftsykepleieren om hvilken bakgrunn pasienten har. Med språk- og kulturelle «barrierer» er dette kanskje enda viktigere.
Hvor i verden er pasienten fra? Hva skjer i deres opprinnelsesland, for eksempel i Ukraina, nå? Et par ord om noe med vet om landet, byen eller situasjonen på hjemstedet kan få pasienten til å føle seg sett, og gi håp om i større grad å bli forstått, tenker jeg. Så lite som en referanse til litteratur fra pasientens opphavsland kan være en døråpner og en opplevelse av at man har noe felles. Noen ord på pasientens morsmål, om man kan det. Dette er små, men betydningsfulle ting som kan få pasienten til å slappe litt av.
Å ikke føle seg så fremmed bidrar til tillit, og skaper en trygg og god atmosfære, har jeg erfart. Da blir ikke behandling og sykehusopphold så skummelt og utfordrende. Oppmerksomhet og interesse, samt bevissthet på at kommunikasjon kan være ekstra utfordrende, er sentralt. Man må beregne litt ekstra tid, og oftere «ta en fot i bakken».
For meg bidrar pasienter med bakgrunn fra andre land til en rikere arbeidshverdag. De åpner verden for meg og jeg oppnår ny innsikt og nye perspektiver – som kan være mer verdifulle og mindre overfladiske enn det jeg oppnår på reiser. Jeg må utvise mer oppmerksomhet, mer kreativitet og utvise enda større grad av innlevelse. Det er en positiv utfordring der jeg får brukt mer av meg selv og oppnår mer kunnskap.