Til vårt siste medlemsarrangement i år hadde vi invitert sykepleier Birgitte Gundersen. Hun har jobbet som sykepleier for Røde kors i områder preget av konflikt og katastrofer. Gundersen er utdannet intensivsykepleier og vant til et høyteknologisk miljø. Likevel vektla Gundersen behovet for de grunnleggende sykepleieferdighetene.
Når Gundersen utøver sykepleie i felt mangler hun vanligvis både røntgenbilder, dråpeteller og monitor hvor hun kan lese av pasientens EKG. Det er ikke rekvisittene som gjør henne til sykepleier. Gundersen har en kompetanse som gjør henne i stand til å hjelpe og vurdere pasientene sine med eller uten utstyr. Hun bruker det kliniske blikket, det hun observerer ved hjelp av sansene og integrert kunnskap uten å ha en masse hjelpemidler å støtte seg på.
De færreste av oss kommer til å reise ut for å jobbe slik som Birgitte, men vi kan likevel ha mye å lære av henne. Kanskje er vi flere som trenger å holde fast i det grunnleggende i faget vårt. I en tid hvor vi mangler sykepleiere, er ansvar- og oppgavedeling et hett tema. Det utfordrer oss på hva sykepleie er. Når vi diskuterer ansvar- og oppgavedeling, risikerer faget vårt å bli redusert til et sett med oppgaver.
Nylig var det en artikkel i Sykepleien om en kommune som ville bytte ut ordet omsorg i avdeling for «helse og omsorg.» Utgangspunktet var at omsorg ble opplevd som et passivt begrep og man ønsket ord som mestring eller velferd inn i stedet.
Innlegget bød på mange reaksjoner når det ble delt i sosiale medier og støtten til omsorgsbegrepet var stor. Omsorgens kraft kan bli undervurdert i samfunnet når målbare enheter og stramme budsjettkrav legger føringene for vår praksis. Omsorg alene er kanskje ikke nok, men like fullt en nødvendig forutsetning for at våre pasienter og brukere skal få tilstrekkelig hjelp.
I NSF sin beskrivelse av faglig forsvarlig sykepleie løftes omsorgen frem som en forutsetning for forsvarlig praksis.
«Sykepleie kan ikke utøves uten omsorg, men omsorg kan utøves av andre enn sykepleiere. Derfor kan en også si at forsvarlig sykepleie ikke er mulig å oppnå uten at sykepleieren er omsorgsfull når sykepleien utøves.»
Tar vi denne forståelsen med oss er omsorgen på ingen måte passiv, men en forutsetning i alle sykepleierens handlinger.
Vi nærmere oss jul og nyttår. For mange er dette en tid hvor man snur seg mot det nære. Det kan helt konkret være tid med familie og venner, men det kan også være mer på det emosjonelle plan. For flere er dette tiden for «vareopptelling», en selvgranskning av livet på godt og vondt.
Utviklingen i helsetjenesten fordrer at vi også tar en «vareopptelling» for faget vårt. Hvor er vi og hvor skal vi? Mitt ønske for det nye året er at vi jorder oss litt bedre i det grunnleggende i faget vårt og at vi står opp for omsorgen når vi går 2026 i møte.
God jul og godt nyttår ønskes til alle våre medlemmer!
Tiril Bringsrud Svensen, fylkesleder