Å filme når noen dør

Når pårørende filmer en døende pasient uten samtykke, reises grunnleggende spørsmål om verdighet, respekt og profesjonelt ansvar. Denne saken belyser hvordan helsepersonell kan møte slike situasjoner med både etisk bevissthet, omsorg for pårørende og vern om pasientens integritet i livets siste fase.

Kan pårørende filme dødsøyeblikket med mobiltelefon?

Rådet for sykepleieetikk fikk dette spørsmålet fra et medlem og svarte som følger:

Du beskriver for oss en situasjon der en sønn filmer sin døende far – som er bevisstløs og dermed ikke kan gi samtykke. Du opplevde dette som uverdig, men fant ikke rom for å gripe inn.

Vi ser at dette oppleves som en krevende hendelse for deg som var ansvarlig sykepleier i en slik situasjon, det reiser spørsmål om både verdighet, respekt og faglig ansvar. Vi er glade for at du sendte saken til oss - den belyser viktige etiske spørsmål i livets siste fase.

Verdier på spill

Dette er et klassisk etisk dilemma, der flere verdier og hensyn står i spenn:

Pasientens verdighet og autonomi: Når pasienten ikke kan samtykke, må vi være særlig varsomme. En bevisstløs pasient har fortsatt rett til respekt og beskyttelse.

Pårørendes sorgprosess: Filmingen kan være en måte å håndtere sorg på. For enkelte kan det å dokumentere være en del av å skape mening i det som skjer. Det kan også hende at pårørende filmet for å dele med andre pårørende som ikke selv kunne være til stede.

Sykepleierens profesjonelle ansvar: Yrkesetiske retningslinjer (YER 1.12) understreker plikten til å sikre en verdig død. Det er også et ansvar å veilede pårørende i hvordan man kan være til stede for den døende.

Helsedirektoratets rundskriv om bilder, film og lydopptak i helse og omsorgstjenesten, inneholder nyttig og viktig informasjon det er viktig å kjenne til for alle som jobber i tjenestene.

https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/bilder-film-og-lydopptak-i-helse-og-omsorgstjenesten

Denne gir tips og råd for utarbeidelse av egne retningslinjer for avdelinger/tjenestesteder.

Handlingsalternativer:

Vi mener ikke det finnes ett riktig svar i slike situasjoner, og vi tenker at det er viktig å vite hvorfor filmingen gjøres og hva den skal brukes til.  Vi ser at det er svært viktig å ha rammer som gjør sykepleiere tryggere når slike situasjoner oppstår. Vi har listet opp noen momenter som kan være til hjelp:

Forebygging og forberedelse
Der det er mulig, bør avdelingen ha rutiner for å snakke med pårørende om hva som kan skje i livets sluttfase – også rundt bruk av mobiltelefon og opptak. En plakat eller informasjonsskriv kan tydeliggjøre hva som er ønsket praksis. Helsedirektoratets rundskriv (lenke over) gir nyttig informasjon.

Tilstedeværelse og veiledning i øyeblikket
Å invitere pårørende til samtale, minne dem på at dødsøyeblikket er verdifullt, og at hørsel ofte er den siste sansen som forsvinner, kan være en god måte å lede oppmerksomheten bort fra skjerm og over til nærvær.

Tydelig kommunikasjon - ikke fordømme, men stille åpne spørsmål
Et enkelt utsagn som: «Jeg ser at du filmet – kanskje kan det være fint å tenke gjennom hva du vil bruke opptaket til i ettertid?» kan åpne for refleksjon hos den pårørende – og gi deg som sykepleier konkrete svar på hvorfor sønnen filmet og hva han skulle bruke filmen til. Det kunne gitt en videre vei inn i en vanskelig situasjon.

Støtte og refleksjon i etterkant
Rådet tenker at det å dele erfaringen med kollegaer i ettertid er viktig – både for læring og bearbeidelse. Det å kjenne til Helsedirektoratets føringer og eget handlingsrom kan gjøre det lettere å handle neste gang.

Rådet for sykepleieetikk synes det var nyttig og viktig å få lov til å gå gjennom denne saken. Vi tenker at du sto i en kompleks og vanskelig situasjon, og at det å ikke gripe inn, men heller reflektere om dette i ettertid, var både faglig og etisk forsvarlig i situasjonen som oppsto. 

Å dele og drøfte vanskelig erfaringer som denne, kan være til stor hjelp for både den det gjelder og for kolleger og andre som har opplevd noe liknende.

Mvh

Rådet for sykepleieetikk

.