Kjære kollegaer, kjære sykepleiere, kjære medmennesker,
Før jeg snakker om håp, om omsorg, om profesjonsetikk ‒
må jeg begynne med det som ikke må glemmes.
Etter mange år med blokade og gjentatte militære offensiver – toppet av det pågående folkemordet i Gazastripen:
I dag er det over 82% av befolkningen i Gazastripen enten under militær kontroll eller underlagt evakueringsordre.
2 millioner mennesker er internt fordrevne og tvunget til å bo på et område på under 100 kvadratkilometer av Gazas opprinnelige 365 kvadratkilometer.
Resultatet er en ekstrem befolkningstetthet på rundt 21 000 mennesker per kvadratkilometer.
Bak disse tallene finnes mennesker. Barn. Foreldre. Pasienter. Kollegaer.
Mennesker som hver eneste dag kjemper for å overleve.
I mange år med okkupasjon, særlig i de siste to årene, har helsepersonell på Gazastripen stått i en virkelighet ingen av oss noen gang har blitt trent for.
Dette er en frontlinje der sykepleiere ikke bare redder liv – de risikerer også sine egne liv og blir selv mål i de israelske angrepene.
Dette er ikke bare en humanitær katastrofe.
Mange sykepleiere og helsearbeidere har mistet familie, hjem og venner – og likevel møter de opp på jobb hver dag for å redde andres liv.
En av mine kjente sykepleiere på Gazastripen fortalte meg:
«Jeg mistet søsteren min i et luftangrep, men jeg kunne ikke la sorgen lamme meg. Jeg visste at folk trengte meg, og det ga meg styrke til å stå opp og fortsette.»
En annen sykepleier sa til meg:
«Da jeg fikk vite at broren min var drept, knakk noe inni meg. Men midt i sorgen tenkte jeg på barna som ventet på behandling, på mødrene som ikke hadde noen andre. Jeg tørket tårene og gikk tilbake til arbeidet – det var min måte å ære ham på.»
Over 1 722 helsearbeidere har mistet livet.
Blant dem utallige sykepleiere, ambulansearbeidere, jordmødre og studenter – kollegaer som tok på seg uniformen.
Husker dere de 15 palestinske hjelpearbeidere, ble funnet i en massegrav med uniform og hansker i Rafah-området den 23. mars 2025?
I perioden ble det drept to helsearbeidere hver eneste dag.
Sykepleiere døde mens de utførte hjertekompresjoner, mens de bar pasienter i armene, mens de forsøkte å evakuere nyfødte.
De er ikke tall.
De er mennesker som oss.
De er våre kollegaer med familier og de har egne drømmer.
Og likevel… Fortsatte sykepleierne på Gazastripen.
De fortsatte med å behandle, trøste og amme foreldreløse babyer. De brukte sine egne klær som bandasjer og hvisket håp i mørke teltleirer.
Gaza – fra liv til ruiner
Noen av dere har vært på Gazastripen, og dere vet at Gazastripen ikke alltid var ruiner.
Det var strender, universiteter, familier rundt middagsbordet, studenter med planer og sykepleiere som møtte på vakt med kaffe og smil.
I dag er det et sted hvor barn ikke gråter – ikke fordi de ikke er redde, men fordi de ikke har krefter igjen.
En sykepleier sa:
“Da barna sluttet å gråte, forstod vi at noe i verden hadde brutt sammen.”
Sykepleie uten utstyr, kirurgi uten bedøvelse
En sykepleier fortalte:
“Jeg syr sår med nåler fra klær.
Jeg amputerer uten bedøvelse.
Jeg holder hånden deres og sier: ‘Ikke vær redd’,
men inni meg skriker jeg.”
Barn uten barndom
Mer enn én million barn i Gaza trenger psykososial hjelp.
Men det finnes ikke barnepsykologer igjen.
Barn tegner bomber, ikke sommerfugler.
Barn drømmer ikke om hva de skal bli når de blir store –
De lurer bare på om de overlever dagen.
Hva betyr retten til helse om den ikke gjelder her?
Retten til helse er universell – som vi vet og har lært.
Det står skrevet i internasjonale lover, i vår profesjonelle etikk, og i hjertene våre.
Men hva betyr denne retten hvis den ikke gjelder
for babyen i inkubatoren uten strøm,
for tenåringen som trenger dialyse,
for den eldre kvinnen som trenger insulin?
Hvis retten til helse ikke gjelder i Gaza, hvem gjelder den da for?
Vårt ansvar som sykepleiere
Vi står her i Norge i trygghet.
Med strøm, med rent vann, med sterile instrumenter og fulle lagerrom.
Vi har et ansvar. Ikke for skyld, men for handling.
Vi kan ikke behandle alt, men vi kan fokusere på det vi kan.
◼ Vi kan bruke stemmen vår
◼ Vi kan undervise, opplyse, dokumentere
◼ Vi kan støtte faglig våre kollegaer
◼ Vi kan stille krav om beskyttelse av helsepersonell
◼ Vi kan holde liv i sannhet og menneskelighet
Som sykepleiere er vi ikke nøytrale. …..
Vi er på livets side.
Konklusjon – og en konkret handling
Sykepleiere i Gaza ber oss ikke om sympati.
De ber oss om at vi ikke glemmer dem.
En sykepleier sa:
“Fortsett å si at vi var her. Ikke la verden glemme oss, og ikke la verden gå videre uten oss.”
Så la oss handle — ikke bare med hjertene, men også med hendene.
Norge har over lang tid vært til stede i Gazastripen gjennom norske humanitære organisasjoner. Vi har her en god representant og kollega fra NORWAC, Kristil Haraldstad.
I dette humanitære arbeidet har sykepleiere hatt en sentral rolle, utført en innsats som står til dyp respekt og bidratt med høy faglig kompetanse under krevende forhold.
I dag vil jeg henvende meg til dere som medmennesker:
På vegne av barna og de eldre som nå lever under umenneskelige forhold i Gaza, vil jeg rette en stor takk til alle dyktige sykepleiere som har vært og er på Gazastripen.
Takk til dere som har reddet liv, som bidratt til å gjenoppbygge helsetjenester og sykehus, og som ga trygg fødselshjelp, medisinsk behandling og opplæring – selv under de mest krevende og umulige forhold.
Retten til helse er universell.
Nå må vi handle som om vi virkelig mener det.
Takk for at dere lytter.
Takk for at dere ikke glemmer.
Takk for meg.
Abdallah Abudayya på Melahuset i Oslo 12.mai 2026