Først publisert i Lågendalsposten 27.03.21
For sykepleierne er ikke mangelen på intensivsykepleiere eller andre sykepleiere et nytt fenomen. Pandemien har likevel gjort at flere har sett, og flere har måtte forholde seg til mangelen. Når direktøren ved Ahus, Øystein Mæland, ble intervjuet i VG i begynnelsen av mars, ble han forelagt en beskrivelse av krisen som kronisk. Denne beskrivelsen ville han ikke vedkjenne seg. Han vedgår at de har behov for flere intensivsykepleier og at de nå jobber med dette. Likevel vil han ikke ta inn over seg at både sykepleiere og leger har varslet denne krisen - lenge.
Bent Høye har bevilget penger til flere utdanningsstillinger for intensivsykepleiere. Men for å få søkere til stillingene må man ha arbeidsforhold og arbeidsvilkår som er til å leve med. For å få en spesialsykepleier må man først utdanne en sykepleier. 1 av 5 sykepleiere slutter i løpet av sine første 10 år i jobb. De resterende må finne det verdt strevet å ta en spesialisering.
Dessverre er det flere av våre sykehusledere som ikke forstår dette. Ved Vestre Viken gikk Kongsberg sykehus nettopp glipp av flere intensivsykepleiere da de ikke var villige til å gi sykepleierne 90% lønn under utdanning. Sykehuset tilbød 80% og sa dermed fra seg muligheten til å rekruttere nye spesialsykepleiere via utdanningsstillinger. En for oss uforståelig prioritering gitt mangelen på intensivsykepleiere i Vestre Viken HF.
Rekruttering er viktig, men det er ikke nok. Parallelt med økt rekruttering må vi klare å ta vare på de sykepleierne og spesialsykepleierne vi allerede har. Da Ahus ville ha sykepleierne til å jobbe oftere enn hver tredje helg i 2013 mistet de om lag 30 sykepleiere på intensivavdelingen. Et signal som tydeligvis er vanskelig å forstå. Realiteten er at flere av sykehusene fortsatt tror de kan løse bemanningsutfordringene sine gjennom å presse sykepleierne til å jobbe flere helger. Erfaringen fra Ahus tilsier at det er en dårlig strategi.
Innen 2030 anslår man at det vil være behov for om lag 30% flere årsverk i helsevesenet. Altså om mindre enn 10 år. Innen fem år vil svært mange av spesialsykepleierne våre gå av med pensjon. Ved hver fjerde enhet for intensivsykepleiere vil så mye som 20-50% av sykepleierne gå av med pensjon innen 2025 ifølge en rapport fra Riksrevisjonen. Forutsatt at de klarer å stå i jobben helt til pensjonsalder. En gjennomsnittlig pensjonsalder blant sykepleiere på 57 år tilsier at mange blir presset ut av yrket før tiden. Da kan man ikke i helsevesenet fortsette å forvalte sykepleierressursene sine slik det gjøres i dag.
Politikere og sykehusledere må for alvor begynne å ta inn over seg at krisen er her nå. De må ta inn over seg at dette har vart lenger enn pandemien og at konsekvensene for helsevesenet i fremtiden vil kunne bli langt verre enn pandemien hvis vi ikke tar grep. Å avstå fra kompetanse fordi man ikke er villig til å tilby konkurransedyktig lønn og ordninger er ikke løsningen. Å tilby sine ansatte uforutsigbare vaktordninger til alle døgnets tider, bytte om på vakter med kort varsel og minimal involvering av de ansatte er ikke løsningen. Utstrakt bruk av deltid, søksmål mot egne ansatte og utstrakt bruk av overtid er ikke løsningen.
Vi snakker daglig med sykepleiere som opplever slitasjen på kroppen. En av oss snakket nylig med en ung spesialsykepleier som fortalte hun var så sliten at hun pleide å gråte i bilen på vei hjem fra jobb. På fritiden orker hun ingenting, hun vil aller helst bare sove. Hun har knapt fylt 30 år, men vurderer nå for alvor hvor lenge hun kan utsette seg for et så ekstremt press. Vi hører mange liknende historier. Dette gjør ikke bare inntrykk, men det bekymrer. Det bekymrer for hvordan vi i Norge skal klare å holde helsevesenet gående, hvis vi ikke snart justere måten vi driver på. Dette burde bekymre flere enn oss. Hvis disse sykepleierne knekker er det ikke sikkert vi har noen til å ta over. Vi trenger hver eneste en.
Så når blir en krise kronisk nok til at man vedkjenner seg at det er en krise? Kanskje aldri, og kanskje er det det kroniske som er problemet. Mange pasienter med kroniske sykdommer opplever også å bli nedprioritert i helsevesenet. Det er noe med de seige, utholdende, slitsomme lidelsene man ikke helt klarer å løse. Kanskje er det det som er problemet med sykepleiermangelen også. Enn sånn evigvarende verking som man ikke blir helt kvitt. Et problem det kan virke som man ikke ønsker å forholde seg til, fordi man kommer til kort eller fordi løsningen ikke passer helt inn.
Men et kronisk problem kan fort gi akutte plager. Mangelen på sykepleiere er allerede stor. Framskrivinger tilsier at mangelen bare vil forverres i årene fremover om ikke noe snart gjøres. Vi må rekruttere nye, beholde de vi har og mobilisere de som har forlatt yrket. Lønn, arbeidsvilkår og fulle stillinger er avgjørende virkemidler for å klare dette. Det handler om en livsnødvendig investering i livsnødvendig kompetanse. Sykepleiermangelen er her nå, og krisen har vært varslet lenge. Enten man vil definere problemet som kronisk eller ikke, nå må det tas på alvor.
Av: Linda Lavik (fylkesleder), Dag Werner Larsen (nestleder) og Tiril Bringsrud Svensen (nestleder) – Norsk Sykepleierforbund Viken