Forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen deltok i på Unios likestillingspolitiske frokostseminar.
Vi har utfordringer nok med å greie en normaltilstand i fredstid, hvordan skal det gå i krigstid, undret Unios tre største forbund retorisk på Unios likestillingsseminar i dag. Det manglende kjønnsperspektivet i norske beredskapsplaner var tema. Statssekretær Gunn Karin Gjul i Justis- og beredskapsdepartementet innrømmet at de har gjort en for dårlig jobb.
Forskerne Torunn L. Tryggestad (PRIO) og Kristin Sørung Scharffscher (UiS) viste i sine foredrag at kvinners erfaringer, kunnskap, arbeidsliv og perspektiver er fullstendig fraværende i norske beredskapsplaner. Dette til tross for at kvinneperspektivet har vært førende i utenrikstjenesten i 20 år.
– Vi har jobbet med dette så lenge, og føler oss som mas-kjerringer hver gang vi spør etter kvinneperspektivet. Det burde være en naturlig og integrert del i all beredskaps-planlegging, sa de.
– Vær så snill å ikke gi opp, sa Nina Martin som intervjuet de på scenen.
Hør forskerne fortelle mer om dette i Unio Podkast her: Beredskap uten kjønnsperspektiv: – Et svakt punkt i norsk sikkerhet.
Gjul: – Klandrer meg selv
– Vi er helt klart ikke gode nok, sa statssekretær Gunn Karin Gjul i Justis- og beredskapsdepartementet.
Hun var tydelig på at situasjonen har endret seg dramatisk etter 2020.
– Vi har levd i den dype freden, men nå står vi i en helt ny epoke. Alle etater og kommuner må ruste seg – og da må kjønnsperspektivet inn. Hvis vi ikke tar det inn, gjør vi ikke jobben vår. Da blir beredskapsplanene for svake, sa Gjul.
Hun fortalte at departementene i 2025 fikk i oppdrag å integrere kjønnsperspektivet i nasjonale planer, og at arbeidet er i gang. Men kulturendringene tar tid.
– Jeg klandrer meg selv for ikke å ha vært mer offensiv tidligere, sa hun.
Hun understreket at Norge har sterke institusjoner og strukturer på plass som gjør oss godt rustet i krise og krig.
– Det vakler nå
– Jeg er enig i at vi har stabile strukturer, men det vakler nå. Det er en ekstrem bemanningskrise i barnehagesektoren og kvalifiserte lærere slutter i skolen, sa forbundsleder Geir Røsvoll da han åpnet panelsamtalen sammen med og Lill Sverresdatter Larsen (NSF) og forbundssekretær for mangfold og likestilling, Kari Anne Kristiansen, i Politiets Fellesforbund.
– Belastningen er for høy og det er liten grad av kontroll over arbeidssituasjonen din. Både den fysiske og den psykiske belastningen er for høy, sa Sverresdatter Larsen.
– Det er helt riktig sagt av Steffen i åpningstalen at i beredskapsplanene er vi alle menn. Kvinner og vår kompetanse blir ikke regnet som en strategisk kapasitet, sa hun.
I politiet er det nå femti prosent kvinner. Men de behandles som menn. I den operative tjenesten er bare 24 prosent kvinner.
– Kvinner slutter fordi det ikke blir tilrettelagt for dem etter at de får barn, for eksempel. Det mangler en kultur i politiet for å anerkjenne kjønnsforskjeller og tilrettelegge for kvinnene. Kompetansen mangler, sa Kari Anne Kristiansen.
Hun pekte på at «politiet vet lite om hva deres rolle egentlig er i krig».
– Vi vet enda mindre hvordan kvinnene i politiet skal rustes for krig. Hvem skal passe barna for eksempel når mor og far må jobbe?
Alle tre understreket at verdien av kvinnedominert arbeid må bevisstgjøres.
– Verdier er nært knyttet til næringslivet og industrien, men vi må begynne å snakke høyt om verdien av hovedsakelig kvinners innsats. I barnehagene – der over 90 prosent av barnehagelærerne er kvinner – kommer de i kontakt med uførhet før de er 52 år. Det er ikke utstyr nok. I mannsdominert sektor får de ull, dun og gortex fra topp til tå, men i barnehagene må de dele på en termodress!
– Hadde vi nå enda hatt en termodress vi kunne delt på, repliserte Sverresdatter Larsen lakonisk til latter i salen.
Hun viste antagelig til hjemmetjenesten som til nød får en fleecejakke vinterstid.
– Vi trenger mer politisk oppmerksomhet på de kjønnsdelte skjevhetene i arbeidsmiljø og belastninger i kvinnedominert sektor sammenlignet med den mannsdominerte, sa Røsvoll.
Sverresdatter Larsen mente at kunnskapen fra pandemi-årene ikke på noen måte er tatt inn i beredskapsplaner eller andre styringsdokumenter.
– For eksempel klarte spesialisthelsetjenesten seg greit fordi de kunne ta ned antall operasjoner og fikk pandemiutstyr nokså raskt. I kommunene kan vi ikke ta ned aktivitet. Det var lite mobilisering og samarbeid mellom kommunene. Det fantes ikke beredskapsplaner. Det er ikke blitt noe bedre etter pandemien til tross for erfaringene vi hadde derfra, sa hun.
Om det var ett råd til styrket beredskap sa hun:
– 300.000 kroner mer i lønn! Da får vi nok kvalifiserte sykepleiere til pasientene og belastningen blir mindre på de ansatte.
– Jo sterkere strukturene er i fredstid, jo bedre fungerer det i krigstid. Hvis en skal ha en stabil sektor må det gjøres attraktivt å jobbe der. Vi trenger at det legges lønn på bordet i beredskapsplanene. Det er mange sykepleiere og barnehagelærere som har valgt helt andre jobber, de må lokkes tilbake igjen, sa Geir Røsvoll.
– Partssamarbeidet viktig
Statssekretær Gunn Karin Gjul understreket at partssamarbeidet må brukes mer aktivt – både nasjonalt og lokalt. Hun oppfordret arbeidstakerorganisasjonene til å engasjere seg.
Den ballen tok Unio-leder Steffen Handal da han avsluttet seminaret:
– Vi har lenge hatt beredskap som en hovedstolpe i vårt arbeid, og vi må helt klart bli mer bevisst på kjønnsperspektivet. Det har vi fått ny kunnskap om i dag. Men, sier han henvendt til Gjul:
– Trepartssamarbeidet virker ikke godt nok når det gjelder beredskapssamarbeidet. Ditt eget departement – Justisdepartementet – er ikke gode nok til det. I beredskapsarbeidet er dere opptatt av infrastruktur og bomberom og den slags, men dere har ingen planer for Unios kvinnedominerte yrkesgrupper som vil måtte stå i fronten i en krise.
– Men du har skjønt hvor viktig trepartssamarbeidet er for å få et kjønnsperspektiv på beredskapen. Det er tøft av deg å innrømme at dere er for dårlig på det, avsluttet Steffen Handal.