Utdanningsnivået i befolkningen er høyt og øker stadig. I 2024 hadde 38 prosent utdanning på universitets- eller høgskolenivå.
Det er påvist en sammenheng mellom høyt utdanningsnivå og høy helsekompetanse. Høy helsekompetanse hos pasienter og pårørende øker mulighetene for mer målrettet samhandling med helsetjenestene. Samtidig øker forskjellene mellom de som har kunnskap om helse, og de som ikke har det.
Hva er helsekompetanse?
Helsekompetanse er personers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenester (Helsedirektoratet)
Den digitale utviklingen skaper også utfordringer
Vi har tilgang på mer informasjon enn tidligere. Det er samtidig enklere å kommunisere og samarbeide, uavhengig av hvor man bor, og hvilken bakgrunn man har.
Ny teknologi, som robotteknologi og kunstig intelligens, kan gjøre vanskelige valg og krevende oppgaver lettere. Dermed kan noe automatiseres, og noe flyttes til andre ansatte. Noen oppgaver kan overføres fra fagpersoner til pasienter, brukere og pårørende. Digitale løsninger kan gjøre det enklere å få riktig hjelp når man trenger det.
Den digitale utviklingen skaper altså nye muligheter, men den skaper også utfordringer – både faglige, juridiske og etiske.
Sykepleiefaget er under press
Sykepleieren har kompetanse til å tilpasse seg nye etiske, juridiske og faglige utfordringer som følger med økt digitalisering. Kombinasjonen av relasjonell, vitenskapelig og teknisk kompetanse, sammen med evnen til å være løsningsorientert og se helhetsperspektivet, gjør sykepleieren til en uunnværlig ressurs for samfunnet.
Sykepleierens kompetanse er viktig for å sikre god kvalitet, trygg behandling og rettferdige helsetjenester. Samtidig er det krevende å beholde og utvikle nok fagkunnskap. Det er ofte lite tid til læring og refleksjon i sykepleiernes arbeidshverdag.
Organiseringen av sykepleietjenestene er ulik. Tjenestene utvikles ikke systematisk i hele landet, verken i sykehus, kommuner eller hos private aktører. I dag utvikles tjenestene stykkevis, og det er ingen som har ansvar for å samle kunnskap og erfaringer på tvers av sektorene. Dermed mangler sykepleiefaget en tydelig ledelse.
Det finnes heller ingen helhetlig plan for utdanning av sykepleiere, og det mangler nasjonale planer for kapasitet og omfang. Bachelorutdanningene har høye søkertall, men få studieplasser i forhold til interessen. Finansieringen av bachelorutdanningen tilsvarer ikke kostnadene.
Funn om finansiering av praksisplasser i sykepleierutdanningen
Rapporten Finansiering av praksis i profesjonsutdanningene (2025) peker på at det for sykepleie er krav om at 50 prosent av utdanningen skal være klinisk praksis. Praksisplasser innen sykepleie er rammefinansiert i sin helhet. Det betyr at praksisstedet finansierer plassene ved hjelp av virksomhetens grunnfinansiering. Ifølge rapporten kan det i utgangspunktet være lagt inn tilstrekkelig finansiering til praksis i rammen, men virksomheten kan likevel velge å nedprioritere praksisopplæringen og tilby et lavere antall praksisplasser enn det de egentlig mottar finansiering for.
Master- og videreutdanningene er avhengig av mange ulike finansieringsformer og hver enkelt arbeidsgiver. I tillegg mangler vi utdannings- og forskningspersonell med førstekompetanse og toppkompetanse i utdanningene. Sykepleierfaget, -vitenskapen og -profesjonen er under press.
Konsekvenser
Hvilke konsekvenser kan vi forvente dersom ingenting gjøres?
Tjenestene blir i liten grad tilpasset de teknologiske mulighetene
Selv om digitalisering blir stadig viktigere i helse- og omsorgstjenesten, brukes det lite ressurser på å kartlegge hvilke oppgaver som kan forbedres med teknologi. Sykepleiere og annet helsepersonell blir sjelden involvert når teknologiske løsninger utvikles og implementeres. Dessuten er det ofte uklart hva som er målet med ulike digitaliseringsprosjekter.
Teknologi gir nye muligheter til egenmestring. Pasienter, brukere og pårørende kan i mange tilfeller utføre oppgaver som tidligere måtte utføres av helsepersonell. Men det settes av for lite ressurser til å tilpasse oppgavefordelingen og arbeidsflyten på arbeidsplassene til de nye teknologiske løsningene.
En konsekvens av dette er at tjenestene i liten grad blir tilpasset de teknologiske mulighetene.
Når ikke opp i konkurransen om forskningsmidler
Det er for få sykepleiere med høy kompetanse i utdanningssektoren. En konsekvens av det er at forskningsmiljøene ikke når opp i konkurransen om forskningsmidler.
I tillegg har mange sykepleiere lite tid til å utvikle seg faglig på jobb, og det er vanskelig å drive forskning i pasientnære tjenester.
Utfordringer med informasjonssikkerhet
Tilgang på informasjon om egen helse gjør dialogen om helsehjelp lettere. Likevel er det utfordringer knyttet til informasjonssikkerhet, spesielt knyttet til manglende tilgang på nødvendige pasientdata.
Løsninger
For å sikre kvalitet i helsetjenestene må teknologiutvikling, kompetanseheving og investeringer i sykepleierutdanningen gå hånd i hånd.
Sykepleiere må delta i utviklingen
Avansert teknologi kan gi store gevinster i helsetjenesten. Det kan styrke pasientsikkerheten, øke effektiviteten, redusere arbeidsbelastningen og gi bedre utnyttelse av helsepersonells kompetanse.
Disse gevinstene kan oppnås ved bruk av teknologi som datastrukturering, sensorsystemer, kunstig intelligens og robotikk. Det er imidlertid avgjørende at sykepleiere deltar i utviklingen for å lykkes. Derfor trengs det økonomiske midler for å fremme innovasjon på klinisk nivå.
Ansatte og brukere må øke sin teknologikompetanse, og de som utvikler tjenestene, må tilsvarende øke sin kompetanse om helsetjenestene.
En nasjonal database for gode og testede løsninger
For å finne frem til nyttig og godt utprøvd teknologi bør det opprettes en nasjonal database for gode og testede løsninger.
Nødvendig maskinvare
Førstelinjetjenesten må ha tilgang til nødvendig maskinvare.
Oppdatere lovverk
Lovverket må oppdateres for å sikre riktig bruk av teknologi, spesielt når det gjelder personvern og informasjonssikkerhet.
Investere i sykepleierkompetanse og -utdanning
Norge bør investere mer i sykepleierkompetanse. Det vil bidra til å forbedre helsetjenesten med hensyn til kvalitet, pasientsikkerhet, behandlingsforløp, faglig forsvarlighet og arbeidsmiljø.
Bedre arbeidsvilkår for ansatte på universiteter og høgskoler er viktig for å sikre kompetanse på utdanning og forskning innenfor sykepleie.
Sykepleierutdanningene trenger økt finansiering, og praksisveiledere må få gunstigere arbeidsvilkår.
I tillegg bør sykepleiere som ønsker det, få mulighet til å ta en masterutdanning eller å utvikle ferdighetene sine på jobb.
Hvis vi skal rekruttere og beholde sykepleiere, må de få tid og ressurser til faglig utvikling. Dette er ikke en luksus – det er en forutsetning for en trygg helsetjeneste.
Sykepleiere nyter generelt høy tillit i befolkningen. Svekket tillit til de offentlige helsetjenestene kan tyde på at de som mottar helsehjelp, opplever lavere kvalitet eller lengre ventetider enn forventet. Det må være tilstrekkelig og riktig kompetanse og bemanning i tjenestene.
Arbeidet med forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet må prioriteres høyt. Det innebærer riktig kompetanse på riktig sted, til riktig tid. Det er nødvendig å satse på helseutdanningene, inkludert master- og ph.d.-utdanninger i sykepleie for å få nødvendig spesialkompetanse i klinikk, utdanning og forskning.
Innholdet i NSFs samfunnspolitiske program
Utforsk mer av NSFs politikk ved å lese de øvrige kapitlene.
1. Befolkningsutvikling
Befolkningsutvikling er en viktig driver for endringer i samfunnet. Flere eldre, mindre barnekull og færre i yrkesaktiv alder utfordrer kapasiteten i fremtidens helsetjeneste. Dermed er det flere som vil trenge helsehjelp, enn det er helsepersonell til å utøve den.
2. Sosial ulikhet og tillit til helsetjenestene
Sosial ulikhet kan ha stor innvirkning på helsen vår. I tillegg har sosial ulikhet mye å si for graden av tillit vi har til offentlige helsetjenester.
4. Risiko for kriser og krig
Verden opplever mer uro og uforutsigbarhet. Dette preger også Norge.
5. Klima- og miljøendringer
Når klima- og miljø forandres, endres også risikobildet for sykdom, skader og psykiske belastninger. Helse- og omsorgstjenestene må være forberedt på å møte utfordringene.