Helsetjenestene er en viktig del av Norges totale forsvar og beredskap, og skal tjene befolkningen i fredstid, krise og krig. I Langtidsplan for forsvarssektoren (2025–2036) presiseres det at Forsvaret ikke har egne helsetjenester og dermed er helt avhengig av våre felles helsetjenester. Uansett hvilke krise, krig eller katastrofe som rammer, vil helsetjenesten nesten alltid bli berørt og samtidig være en del av løsningen.
Ekstremvær og naturkriser som følge av klima- og miljøendringer utgjør en alvorlig risiko – både for Norge og resten av verden. Verdens Helseorganisasjon definerer klima- og miljøendringer som den største globale trusselen mot folkehelsen. Flom, ras og ekstremvær kan føre til at veier og luftrom blir utilgjengelige, og at det oppstår et akutt behov for helsehjelp.
Globalt ser vi en økende risiko for smittsomme sykdommer og nye pandemier med stor smitterisiko. En av de største truslene er fremveksten av antibiotikaresistente bakterier, som i stor grad skyldes feil og overdreven bruk av antibiotika.
Samfunnet kan også være utsatt for masseskade. Det vil si at en hendelse forårsaker et så stort antall skadde at behovet for behandlingsressurser overstiger tilgjengelig kapasitet. Hendelser som forårsaker bortfall av kritisk infrastruktur som strøm og vann, vil også skape store utfordringer. I tillegg kan cyberangrep ramme datasystemer og pasientjournaler.
Det er av sikkerhetspolitisk og beredskapsmessig betydning at folk bor i hele landet. Det er en villet politikk å ha en spredt bosetning i Norge, noe som innebærer at det skal være mulig å bo i distriktene og opprettholde levende lokalsamfunn. Og der det bor folk, trengs det helsetjenester og sykepleiere.
Konsekvenser
Hvilke konsekvenser kan vi forvente dersom ingenting gjøres?
Ingen vet med sikkerhet hvilke kriser som rammer, eller når de rammer. Det vi vet, er at kriser vil oppstå. Derfor må Norge styrke beredskapen og være forberedt på flere scenarioer enn tidligere.
Helsetap og dødsfall
Manglende evne til å forutse og planlegge for ulike hendelser kan få alvorlige konsekvenser, inkludert helsetap og dødsfall. Slike konsekvenser kan oppstå både som en direkte og en indirekte følge av kriser som rammer samfunnet.
Helseberedskapen er en sårbarhet i totalforsvaret
Uten gode beredskapsplaner og regelmessig øving svekkes samfunnets evne til å håndtere kriser, katastrofer og krig. Derfor må vi styrke beredskapskompetansen hos sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre – ikke bare for å møte store kriser, men også for å håndtere de daglige utfordringene i helsevesenet.
Ved krigshandlinger på norsk jord, eller i vårt nærområde, utgjør helseberedskapen en sårbarhet i totalforsvaret.
Løsninger
For å stå sterkere i møte med kriser må beredskapen styrkes, samarbeid forbedres og sykepleieres kompetanse bli en integrert del av krisehåndteringen.
Oppdaterte beredskapsplaner for kritiske samfunnsfunksjoner
For å være bedre rustet mot kriser og katastrofer trenger vi oppdaterte beredskapsplaner for kritiske samfunnsfunksjoner. Vi har derfor behov for tjenester og systemer som jevnlig håndterer uforutsette hendelser og mindre kriser på en trygg måte. Det vil gjøre oss i stand til å møte større og mer alvorlige kriser.
Vi trenger også en offentlig helse- og omsorgstjeneste med tilstrekkelig kapasitet til å gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp for hele befolkningen.
Sykepleiere som del av helseberedskapen
Vi må ha lover og forskrifter som sikrer at sykepleiere er en del av helseberedskapen.
Sykepleierledere bør ha en naturlig plass i lokale og regionale beredskapsråd. Der vil de bidra med sin helhetlige helsefaglige kompetanse, organisasjonskompetanse og kunnskap om personellressurser.
Vi trenger i tillegg et nasjonalt register som gir oversikt over sykepleiere med spesialkompetanse av kritisk betydning i kriser og krig.
Medbestemmelse og partssamarbeid
Medbestemmelse og partssamarbeid er en nødvendig del av beredskapsarbeid og krisehåndtering – både før, under og etter en hendelse.
Særavtaler som regulerer særskilte lønns- og arbeidsvilkår i krisesituasjoner for å sikre en rask tilføring av ekstra arbeidskraft på forutsigbare vilkår, er en del av dette. Det samme er omdisponering av personell.
Beredskapssamarbeid nasjonalt og internasjonalt
Beredskapssamarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommuner, frivillige aktører, næringsliv, statlige myndigheter og forsvaret er nødvendig. Samarbeidet må være avklart og inngå i beredskapsplaner. Felles øvelser bør gjennomføres jevnlig.
Kriser følger ikke landegrensene. Vi er mer motstandsdyktige i fellesskap med andre land. Norge må derfor utvikle et sterkere nordisk samarbeid, og knytte seg til EUs helsesamarbeid.
Vi må likevel være selvforsynt med tilstrekkelig helsepersonell. Vi kan ikke belage oss på å innhente fagkompetanse fra andre land, verken i fredstid eller i krise.
Mangel på helsepersonell vil kunne gå utover vår forsvarsevne. Derfor må forsvaret og helsetjenestene styrkes parallelt, i hele landet.
Innholdet i NSFs samfunnspolitiske program
Utforsk mer av NSFs politikk ved å lese de øvrige kapitlene.
1. Befolkningsutvikling
Befolkningsutvikling er en viktig driver for endringer i samfunnet. Flere eldre, mindre barnekull og færre i yrkesaktiv alder utfordrer kapasiteten i fremtidens helsetjeneste. Dermed er det flere som vil trenge helsehjelp, enn det er helsepersonell til å utøve den.
2. Sosial ulikhet og tillit til helsetjenestene
Sosial ulikhet kan ha stor innvirkning på helsen vår. I tillegg har sosial ulikhet mye å si for graden av tillit vi har til offentlige helsetjenester.
3. Kompetanse-, fag- og tjenesteutvikling
I tråd med samfunnsendringer og teknologisk utvikling, stilles det nye krav til hvordan vi organiserer helsetjenestene, og til sykepleiernes kompetanse.
5. Klima- og miljøendringer
Når klimaet og miljøet forandres, endres også risikobildet for sykdom, skader og psykiske belastninger. Helse- og omsorgstjenestene må være forberedt på å møte utfordringene.